§ 63 d. Anerkjennelse av utenlandsk avgjørelse om europeisk patent

Paragrafen gir en rettskraftig avgjørelse fra en annen stat som er med i den europeiske patentkonvensjonen, automatisk virkning i Norge når avgjørelsen gjelder retten til å få meddelt europeisk patent for et eller flere land nevnt i søknaden. Norske myndigheter skal legge den utenlandske avgjørelsen til grunn uten å prøve om den er riktig, og uten å vurdere om det utenlandske organet hadde myndighet til å avgjøre saken. Avgjørelsen mister likevel denne virkningen i to situasjoner. Den ene er at motparten, som ikke har imøtegått kravet, viser at dokumentet som satte i gang saken, aldri ble forkynt slik at vedkommende fikk mulighet til å forsvare seg. Den andre er at en søker viser at avgjørelsen strider mot en annen avgjørelse mellom de samme partene, truffet i en annen konvensjonsstat, og at denne andre saken ble reist først.

I praksis betyr bestemmelsen at man slipper å føre samme sak om oppfinnerretten på nytt i Norge etter at spørsmålet er endelig avgjort et annet sted i Europa. Systemet bygger på tillit mellom statene som er med i patentkonvensjonen: er saken en gang rettskraftig avgjort riktig sted, skal resultatet kunne fullbyrdes overalt uten ny prøving. Unntakene er snevre og skal beskytte parter som ikke fikk reell mulighet til å delta i den utenlandske saken, eller som allerede hadde en tidligere sak gående om det samme.

Bestemmelsen står i sammenheng med de øvrige reglene om internasjonale patenttvister. § 63b fastsetter når norsk domstol i utgangspunktet har myndighet i saker om retten til europeisk patent, mens § 63c avviser en norsk sak dersom samme tvist allerede er reist i utlandet - nettopp den situasjonen § 63d regulerer virkningen av når den utenlandske saken er avsluttet. § 63 samler for øvrig andre patentsøksmål ved Oslo tingrett, § 63e gjelder krav om oversettelse, og §§ 64 og 66 gjelder varsling av Patentstyret og oversending av dommer i patentsaker.