§ 3 b. Gårdbrukerens rett til egen avl (gårdbrukerprivilegiet)

§ 3b gir en særlig unntaksregel for gårdbrukere, ofte kalt gårdbrukerprivilegiet. Har en gårdbruker kjøpt plantemateriale for formering – med patenthaverens samtykke – til bruk i landbruket, kan gårdbrukeren bruke sin egen avling til videre formering eller oppformering i egen driftsenhet, uten hinder av den utvidede beskyttelsen for biologisk materiale i § 3a. Tilsvarende gjelder for avlsdyr eller annet animalsk formeringsmateriale: er dette kjøpt med patenthaverens samtykke, kan gårdbrukeren bruke dyret eller materialet til landbruksformål i egen virksomhet. Denne retten gir likevel ikke adgang til å selge materialet videre som ledd i, eller med sikte på, kommersiell formeringsvirksomhet. Kongen kan gi nærmere forskrift om vilkårene for og omfanget av gårdbrukerens rett etter paragrafen.

Bestemmelsen skal ivareta en tradisjonell landbrukspraksis: at bonden sparer såkorn fra egen avling eller avler videre på eget dyrehold, uten at dette hver gang skal kreve ny tillatelse fra patenthaveren. Grensen går ved kommersialisering – bruker gårdbrukeren materialet i egen drift, er det tillatt, men skal det selges videre som formeringsmateriale i næring, faller det utenfor unntaket og krever patenthaverens samtykke på vanlig måte.

§ 3b er et unntak fra den utvidede beskyttelsen i § 3a, som ellers ville latt patentvernet følge med alt formert materiale. Den må også ses i sammenheng med § 3c, som begrenser vernet for biologisk materiale som allerede finnes i naturen, og med § 4, som gir en egen rett til å fortsette utnyttelse for den som allerede brukte oppfinnelsen før patentsøknaden ble levert. § 6 om prioritet fra tidligere søknader hører med blant de generelle reglene i samme del av kapittel 1, selv om den ikke gjelder gårdbrukerspørsmål spesielt.