§ 2-6. Dekning av reiseutgifter til behandling (pasientreiser)

Pasient- og brukerrettighetsloven·LOV-1999-07-02-63

Kort oppsummert

Pasient og ledsager kan få dekket nødvendige reiseutgifter til behandling i spesialisthelsetjenesten og enkelte andre tjenester.
Stønaden regnes med kilometersats, med egne regler for lange reiser og for sykdom som krever drosje eller bil.
Gratis transport eller dekning etter annen lov gjør at retten faller bort.

Lovteksten ordrett

§ 2-6. Dekning av utgifter til pasientreiser

Pasienten og ledsageren har rett til dekning av nødvendige utgifter når pasienten må reise i forbindelse med en helsetjeneste som omfattes av spesialisthelsetjenesteloven og som dekkes av helseforetak etter helseforetaksloven. Det samme gjelder helsetjenester som omfattes av folketrygdloven kapittel 5 og helsetjenester som ytes ved familievernkontor og helsestasjon. Departementet kan i forskrift bestemme at retten til dekning av nødvendige utgifter også skal gjelde når pasienten må reise til og fra en annen helsetjeneste som omfattes av helse- og omsorgstjenesteloven.

Stønad ytes til dekning av reiseutgifter til det nærmeste stedet der helsetjenesten kan gis, når ikke annet følger av forskrift gitt i medhold av femte ledd.

Ved beregning av stønaden skal en sats per kilometer fastsatt av departementet legges til grunn, uavhengig av om pasienten eller ledsageren har hatt faktiske utgifter. Reiser pasienten lenger enn 300 kilometer én vei, skal taksten for den billigste reisemåten med rutegående transportmiddel legges til grunn. Gjør pasientens helsetilstand det nødvendig å bruke drosje eller bil, eller går det ikke rutegående transport, skal nødvendige faktiske utgifter til drosje og tilleggsutgifter ved å bruke bil legges til grunn.

Retten til dekning av utgifter etter første ledd faller bort dersom pasienten får tilbud om transport med transportør som har avtale med regionalt helseforetak eller tilbud om gratis offentlig transport. Retten til dekning av utgifter faller også bort i den utstrekning utgiftene dekkes etter annen lovgivning.

Departementet kan gi forskrifter om dekning av reise- og oppholdsutgifter for pasienter og pårørende og utgifter til nødvendig ledsager, herunder dekning av utgifter til andre steder enn det geografisk nærmeste stedet, egenbetaling, minste reiseavstand, kjøregodtgjørelse, rett til dekning av faktiske reiseutgifter i særlige tilfeller, utbetaling av refusjon og frister for fremsetting av krav.

Kilde: Lovdata — Pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6

Hva betyr dette?

Paragrafen gir pasienter en rett til å få dekket reiseutgifter når de må reise for å få helsehjelp. Retten gjelder også en ledsager (en som blir med pasienten på reisen). Den dekker reiser til spesialisthelsetjenesten som helseforetakene betaler for, til tjenester etter folketrygdloven kapittel 5, og til familievernkontor og helsestasjon. Departementet kan i forskrift trekke flere tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven inn under ordningen.

Stønaden (den økonomiske støtten) beregnes ut fra reisen til det nærmeste stedet der behandlingen kan gis. Utgangspunktet er en kilometersats som departementet fastsetter. Satsen brukes uansett hvor store utgifter du faktisk har hatt. Reiser du over 300 kilometer én vei, legges prisen for billigste rutegående transport til grunn. Krever helsetilstanden din drosje eller bil, eller finnes det ingen rutetransport, dekkes reelle utgifter til drosje og merutgifter ved bilbruk.

Retten faller bort i to situasjoner. Den ene er at du får tilbud om gratis offentlig transport, eller om transport fra en transportør som har avtale med det regionale helseforetaket. Den andre er at utgiftene allerede dekkes etter en annen lov. Da bortfaller retten så langt dekningen rekker.

Departementet kan gi nærmere regler i forskrift, for eksempel om egenbetaling og minste reiseavstand. Forskrift kan også åpne for å få dekket reise til andre steder enn det geografisk nærmeste. Paragrafen henger sammen med § 2-6 a, som gjør det mulig å kreve tilbake stønad som er utbetalt ved en feil. Den paragrafen viser tilbake hit. Etter § 2-7 gjelder forvaltningslovens kapittel IV og V for vedtak etter § 2-6 a, men ikke for øvrige vedtak i kapittel 2.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i pasient- og brukerrettighetsloven →