§ 1-3. Definisjoner: hvem er pasient, bruker og pårørende
- Pasient er den som ber om eller får helsehjelp; bruker er den som får kommunale tjenester som ikke er helsehjelp.
- Du kan selv oppgi hvem som er din pårørende.
- Kan du ikke det, gjelder den med mest fast kontakt, med en rekkefølge som starter med ektefelle eller partner.
§ 1-3. Definisjoner
- pasient: en person som henvender seg til helse- og omsorgstjenesten med anmodning om helsehjelp, eller som helse- og omsorgstjenesten gir eller tilbyr helsehjelp i det enkelte tilfelle;
- pasientens og brukerens pårørende: den pasienten eller brukeren oppgir som pårørende og nærmeste pårørende. Dersom pasienten eller brukeren er ute av stand til å oppgi pårørende, skal nærmeste pårørende være den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten eller brukeren, likevel slik at det tas utgangspunkt i følgende rekkefølge: ektefelle, registrert partner, personer som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap med pasienten eller brukeren, barn over 18 år, foreldre eller andre som har foreldreansvaret, søsken over 18 år, besteforeldre, andre familiemedlemmer som står pasienten eller brukeren nær, verge eller fremtidsfullmektig med kompetanse på det personlige området. Ved tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern har den som i størst utstrekning har hatt varig og løpende kontakt med pasienten tilsvarende rettigheter som den nærmeste pårørende etter psykisk helsevernloven og loven her, dersom ikke særlige grunner taler mot dette.
- helsehjelp: handlinger som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål, og som er utført av helsepersonell;
- helse- og omsorgstjenesten: den kommunale helse- og omsorgstjenesten, spesialisthelsetjenesten, tannhelsetjenesten og private tilbydere av helse- og omsorgstjenester;
- helsepersonell: personer som nevnt i lov om helsepersonell § 3;
- bruker: en person som anmoder om eller mottar tjenester omfattet av helse- og omsorgstjenesteloven som ikke er helsehjelp etter bokstav c.
Paragrafen er lovens ordliste. Den forklarer hva sentrale ord betyr når de brukes i resten av loven: pasient, bruker, pårørende, helsehjelp, helse- og omsorgstjenesten og helsepersonell. Resten av loven bygger på disse ordene. Faller du utenfor en definisjon, faller du ofte utenfor rettigheten også.
En pasient er den som ber om helsehjelp, eller som tjenesten faktisk gir eller tilbyr hjelp. Det holder altså at du har tatt kontakt. Du trenger ikke ha fått behandling. En bruker er den som søker om eller får tjenester fra kommunen som ikke regnes som helsehjelp. Helsehjelp er tiltak utført av helsepersonell, for eksempel forebygging, undersøkelse, behandling eller pleie. Helse- og omsorgstjenesten omfatter kommunene, spesialisthelsetjenesten (blant annet sykehusene), tannhelsetjenesten og private tilbydere.
Pårørende er i utgangspunktet de du selv oppgir. Kan du ikke oppgi noen, er det personen med mest fast og løpende kontakt med deg som er nærmeste pårørende. Loven har en rekkefølge som utgangspunkt. Den begynner med ektefelle, registrert partner og samboer, går videre til voksne barn, foreldre og søsken, deretter andre nære slektninger, og slutter med verge eller fremtidsfullmektig. Ved tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern kan den som har hatt mest kontakt få de samme rettighetene som nærmeste pårørende, med mindre særlige grunner taler mot.
Eksempel: En pasient kan ikke uttale seg og har ikke oppgitt noen pårørende. Pasienten har en samboer og et voksent barn. Da står samboeren først i rekkefølgen.
Definisjonene må ses sammen med de andre alminnelige bestemmelsene. Formålet i § 1-1 er å gi pasienter og brukere rettigheter overfor tjenesten. Virkeområdet i § 1-2 sier at loven gjelder for alle som oppholder seg i landet, og at Kongen kan gjøre unntak fra kapittel 2 for personer som ikke er norske statsborgere eller ikke har fast opphold. § 1-4 lar Kongen gjennomføre avtaler med andre land om trygdekoordinering (samordning av trygderettigheter).