§ 3-2. Håndpant i løsøre

§ 3-2 beskriver håndpant, den klassiske formen for pant i løsøre: eieren gir fysisk fra seg gjenstanden til panthaveren eller til noen som passer på den for panthaveren, slik at eieren selv ikke lenger har tak i den. Ordningen kan bare brukes på løsøre som ikke kan registreres i et realregister - for registrerbart løsøre finnes egne rettsvernsregler andre steder i kapittel 3, se blant annet § 3-3 om realregistrerbart løsøre. Unntaket er likevel ikke til hinder for at tilbehøret til slikt løsøre håndpantsettes.

Loven likestiller fysisk overlevering med andre måter å frata eieren rådigheten på: å overlevere nøkkelen til rommet der pantet oppbevares, eller andre tiltak som i praksis gjør at eieren ikke lenger kan disponere gjenstanden, teller like mye som å gi fra seg selve tingen. Er gjenstanden allerede hos en tredjeperson når pantet avtales - for eksempel hos et lager eller en reparatør - blir håndpanten i stedet sikret ved at denne tredjepersonen varsles om at pantet er stiftet, og om at eieren ikke lenger kan disponere over tingen. I begge disse situasjonene gjelder ikke kravet i § 1-4 om at pantekravet må være beløpsbestemt.

Fjerde ledd åpner for at også selve håndpanteretten kan pantsettes videre, ved at gjenstanden overleveres til frempanthaveren - reglene om melding og rådighetstap i annet og tredje ledd gjelder da tilsvarende. § 3-2 er selve kjernebestemmelsen bak § 3-1, som fastsetter at avtalt panterett i løsøre normalt bare får rettsvern etter nettopp disse reglene. Bestemmelsen er også grunnlaget som flere andre rettsvernsregler i loven bygger videre på: § 4-1 om verdipapir og finansielle instrumenter, § 4-2 om innløsningspapir og § 4-3 om adkomstdokument til leierett eller borett viser alle tilbake til håndpantsreglene i denne paragrafen.