§ 3 — Hvem som kan få rett til å ekspropriere

§ 3 handler om hvem som kan få rett til å ekspropriere. Det er ikke nok at et tiltak passer inn i § 2. Du må også spørre: hvem er det som ber om å få ta eiendom eller rettigheter med tvang?

Hovedregelen er at staten og kommuner står i en særstilling. De kan, innenfor reglene i loven, få vedtak om eller samtykke til ekspropriasjon etter § 2. Andre aktører kan ikke automatisk få det. Det gjelder private selskaper, stiftelser, foreninger, lag, organisasjoner, sammenslutninger og andre lignende aktører.

Paragrafen sier at “andre enn staten og kommunar” ikke kan få rett til inngrep etter § 2 uten at Kongen i statsråd har bestemt noe annet. På vanlig norsk betyr dette at det må finnes et særskilt regelgrunnlag som åpner for det. En privat aktør kan ikke bare vise til listen i § 2 og si: “Dette formålet står der, derfor kan vi ekspropriere.”

Det er en viktig sperre. Ekspropriasjon er et sterkt inngrep. Du kan bli tvunget til å gi fra deg eiendom, en veirett, en bruksrett eller en annen rettighet. Derfor sier § 3 at det ikke skal være fritt frem for alle som mener de har et godt prosjekt.

Tenk på § 2 som en liste over formål. Tenk på § 3 som en listevakt. § 2 sier hva ekspropriasjon kan brukes til. § 3 sier hvem som i det hele tatt kan få lov til å bruke denne muligheten. Begge spørsmål må være avklart.

Regelen er særlig viktig i saker der tiltaket drives av private eller halvoffentlige aktører. Det kan være et energiselskap, et idrettslag, et samvirke, en institusjon eller en organisasjon. Slike aktører kan ha viktige formål. De kan også drive tiltak som samfunnet trenger. Men § 3 sier at de likevel trenger et særskilt grunnlag før de kan få samtykke til ekspropriasjon.

Paragrafen åpner samtidig for at slike aktører kan få adgang. Den stenger altså ikke døren helt. Den sier bare at adgangen må være bestemt på forhånd. Det kan også bestemmes at bestemte institusjoner, lag eller sammenslutninger bare kan få samtykke etter visse punkter i § 2.

Det betyr at en aktør kan ha begrenset ekspropriasjonsadgang. For eksempel kan en bestemt type organisasjon kanskje få samtykke til inngrep for ett formål, men ikke for et annet. Loven legger opp til at adgangen kan skreddersys.

Siste setning gjelder kommuner. Den sier at Kongen på samme måte kan bestemme at kommuner ikke skal kunne få samtykke til inngrep etter visse punkter i § 2. Det betyr at selv kommuner ikke nødvendigvis har full adgang til alle formål i § 2. Det kan settes grenser også for dem.

Kan private selskaper ekspropriere?

Private selskaper kan ikke automatisk ekspropriere etter oreigningslova § 2. Det er hovedpoenget i § 3.

Hvis et privat selskap vil ha rett til å ta eiendom eller rettigheter med tvang, må det finnes et særskilt grunnlag som åpner for dette. Det holder ikke at tiltaket er lønnsomt. Det holder ikke at selskapet har fått støtte fra kommunen. Det holder heller ikke at prosjektet kan være nyttig.

Dette er viktig i praksis. Mange store tiltak blir ikke utført direkte av staten eller kommunen. De kan drives av aksjeselskaper, interkommunale selskaper, energiselskaper, utbyggingsselskaper eller andre egne rettssubjekter. Da må man se nøye på hvem som faktisk søker om inngrepet.

Hvis kommunen selv søker, er saken én ting. Hvis et privat selskap søker, er saken en annen. § 3 gjør at du kan be om klarhet i akkurat dette.

Du bør derfor spørre: Hvem er oreigneren? Det betyr: hvem er det som skal få retten? Er det staten? Kommunen? Et kommunalt eid selskap? Et privat selskap? Et lag? En stiftelse? En annen organisasjon?

Dette er ikke bare formalia. Det kan avgjøre om aktøren i det hele tatt kan få samtykke etter § 2.

Et privat selskap kan likevel være del av et tiltak som ender med ekspropriasjon. Men da må hjemmelen være på plass. Enten må regelverket åpne for at denne typen aktør kan få samtykke, eller tiltaket må gå gjennom en aktør som faktisk har adgang. § 3 gjør at dette ikke kan hoppes over.

Hvorfor skiller loven mellom staten, kommuner og andre?

Grunnen er enkel: tvang krever kontroll. Når staten eller kommunen bruker ekspropriasjon, skjer det i utgangspunktet som offentlig myndighet. De skal ivareta samfunnsoppgaver og må følge saksbehandlingsregler, krav til begrunnelse og kontrollordninger.

Private aktører kan også gjøre nyttige ting. Men de har ofte egne interesser. De kan tjene penger på tiltaket. De kan ønske den billigste løsningen. De kan ha større interesse av å få tak i akkurat din eiendom enn av å finne den mest skånsomme løsningen.

Derfor sier § 3 at private og andre ikke automatisk skal ha samme adgang som staten og kommuner. Før de kan få ekspropriasjonsrett, må det være bestemt at de kan få det.

Dette beskytter deg som grunneier eller rettighetshaver. Du skal ikke måtte godta at en tilfeldig aktør presser deg med ekspropriasjon uten at aktøren faktisk har lovgrunnlag.

Samtidig gir paragrafen fleksibilitet. Samfunnet trenger noen ganger at andre enn staten og kommuner kan gjennomføre tiltak. Kraftanlegg, infrastruktur, samvirketiltak, idrettsanlegg eller andre fellesformål kan i noen tilfeller drives av andre aktører. § 3 åpner for det, men bare når det er gitt regler om det.

Hva betyr “bare etter visse nummer i § 2”?

§ 2 har en lang liste med formål. Den går fra kirke og gravplass til kraftanlegg, vannforsyning, boligbygging, industri, naturvern og andre tiltak.

§ 3 sier at det kan bestemmes at bestemte aktører bare kan få samtykke etter enkelte av disse punktene. Det betyr at adgangen kan begrenses til bestemte formål.

La oss si at en bestemt type organisasjon kan få samtykke til inngrep for idrettsplass. Da betyr ikke det automatisk at den samme organisasjonen også kan få samtykke til inngrep for industri, boligbygging eller avfallsanlegg.

Dette er en praktisk viktig regel. Den hindrer at en aktør får en generell og uklar tvangsmakt. I stedet kan adgangen knyttes til det formålet aktøren faktisk er ment å ivareta.

For deg som rammes, betyr det at du bør sjekke to ting. Først: har aktøren adgang til å få samtykke? Deretter: gjelder adgangen akkurat dette formålet?

Hvis svaret på ett av spørsmålene er nei, kan § 3 være et viktig punkt i saken.

Hva skjer hvis feil aktør søker?

Hvis en aktør ikke har adgang til å få samtykke etter § 3, kan ikke saken bare behandles som om alt er i orden. Da mangler aktøren et grunnleggende vilkår.

Det betyr at du bør ta dette opp tidlig. Ikke vent til saken handler bare om pris. Ekspropriasjonssaker kan fort gli over i spørsmål om erstatning, men § 3 handler om noe før det: kan denne aktøren i det hele tatt få rett til inngrepet?

Skriv kort og konkret. Be om at søkeren opplyser hvilket grunnlag de bygger sin adgang på. Be også om at myndigheten vurderer § 3 uttrykkelig dersom søkeren ikke er staten eller kommunen.

Hvis søkeren er et selskap med offentlig eierskap, bør du fortsatt spørre. Et selskap er ikke automatisk det samme som kommunen. Det kan være heleid av kommunen, delvis eid av kommunen eller organisert på en annen måte. Det avgjørende er hvilken aktør som faktisk skal få retten.

6

Start med å finne ut hvem som står bak kravet. Les brevet, søknaden eller varselet nøye. Se om det er staten, kommunen, et selskap, et lag, en stiftelse eller en annen organisasjon.

Be deretter om å få oppgitt hjemmelen. Skriv for eksempel: “Jeg ber om at det opplyses hvilket grunnlag som gjør at søkeren kan få samtykke til inngrep etter oreigningslova § 3.”

Spør også hvilket punkt i § 2 saken bygger på. § 3 og § 2 henger sammen. Først må formålet passe i § 2. Deretter må aktøren ha adgang etter § 3.

Sjekk om adgangen er begrenset. Hvis aktøren viser til at den kan få samtykke, bør du se om det bare gjelder bestemte formål. En adgang for ett formål betyr ikke nødvendigvis adgang for alle.

Skille mellom frivillig forhandling og tvang. En privat aktør kan alltid prøve å kjøpe rettigheter frivillig. Det er noe annet enn å ha rett til å ekspropriere. Ikke la ord som “vi har ekspropriasjonsmulighet” stå uimotsagt hvis du ikke har sett grunnlaget.

Ta vare på alt skriftlig. Det gjelder brev, kart, e-poster, møtereferater og svar fra myndigheten. Hvis saken senere behandles formelt, er det viktig å kunne vise hva du spurte om og hva som ble svart.