§ 72 b. Administrativ inndragning
- § 72b lar myndigheten inndra ting eller organismer som er ulovlig innført, utført, omsatt eller satt ut i naturen.
- Inndragning krever ikke skyld hos lovovertrederen, i motsetning til straff.
- For ting av vesentlig verdi brukes som hovedregel straffelovens regler, ikke naturmangfoldloven.
- Inndragning utfyller det midlertidige administrative beslaget etter § 72a.
§ 72 b. Administrativ inndragning
§ 72b gir myndigheten hjemmel til å treffe vedtak om inndragning av ting eller organismer som er innført, utført, omsatt eller satt ut i naturen i strid med reglene om handel i § 26 eller kapittel IV. I motsetning til straff krever ikke inndragning at lovovertrederen har handlet forsettlig eller uaktsomt – det er altså tilstrekkelig at det ulovlige forholdet faktisk foreligger. Vedtaket kan rettes mot lovovertrederen selv, den vedkommende har handlet på vegne av, eller eieren av tingen.
For ting av vesentlig verdi skal myndigheten som hovedregel bruke inndragningsreglene i straffeloven i stedet for naturmangfoldloven, slik at de strengere strafferettslige garantiene kommer til anvendelse for de mest verdifulle gjenstandene. Det som blir inndratt kan besluttes destruert, avlivet, tilfalt statskassen eller returnert til myndighetene i landet varen kom fra. Har lovovertrederen handlet forsettlig eller uaktsomt, kan vedkommende også bli pålagt å dekke utgiftene til selve inndragningen, men myndigheten skal da vurdere om et slikt vedtak vil virke urimelig tyngende før det fattes.
Endelige vedtak om både utgiftsdekning og inndragning kan tvangsfullbyrdes direkte, uten at saken først må gjennom domstolene. Bestemmelsen ligger tett opptil administrativt beslag etter § 72a, som er en midlertidig sikring mens saken utredes, mens inndragning etter § 72b er den mer varige løsningen. Begge reglene gjelder samme type overtredelser knyttet til § 26 og kapittel IV, og utfyller de øvrige håndhevingsreglene om retting i § 69 og tvangsmulkt i § 73.