§ 59. Genetisk materiale i offentlige samlinger

Naturmangfoldloven·LOV-2009-06-19-100

Kort oppsummert

Offentlige samlinger av genetisk materiale skal forvaltes etter prinsippene i § 57, med plikt til registrering og åpenhet.
Den som mottar materiale fra samlingen, kan ikke ta patent som begrenser bruken, med mindre materialet er vesentlig bearbeidet.
Brytes dette, skal myndighetene vurdere tiltak eller søksmål for å sikre formålet i § 57.
For materiale omfattet av internasjonale avtaler gjelder egne standardvilkår.

Lovteksten ordrett

Offentlige samlinger skal forvaltes i samsvar med prinsippene i § 57. Den som forvalter samlingen, har plikt til å registrere og gjøre offentlig tilgjengelig hvilket genetisk materiale som tas ut av samlingen.

Med offentlig samling menes en samling av genetisk materiale som forvaltes av eller på vegne av staten og der enhver gis tilgang på nærmere bestemte vilkår.

Den som mottar genetisk materiale som stammer fra en offentlig samling, skal avstå fra i Norge eller i utlandet å kreve noen immaterialrett eller annen rettighet som begrenser bruken av materialet, herunder for bruk til mat- eller landbruksformål, med mindre det har skjedd en bearbeiding som har medført en vesentlig endring av materialet.

Dersom det etableres immaterialrettigheter på genetisk materiale i strid med tredje ledd, skal myndighetene etter loven vurdere å iverksette tiltak, eventuelt reise søksmål, for å sikre at formålet i § 57 blir ivaretatt.

Enhver kan påberope vilkår etter tredje ledd eller andre vilkår som er satt for uttaket, mot den som i strid med vilkårene søker å håndheve en immaterialrett.

Kongen kan gi nærmere forskrift om uttak fra samlinger, herunder stille vilkår som nevnt i § 58 fjerde ledd siste punktum.

For uttak av genetisk materiale som omfattes av traktat 3. november 2001 om plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk eller av annen mellomstatlig avtale, gjelder de standardvilkår som er fastsatt etter avtalen.

Kilde: Lovdata — Naturmangfoldloven § 59

Hva betyr dette?

Paragrafen stiller egne krav til offentlige samlinger av genetisk materiale, altså samlinger staten selv eier eller står bak, og som er åpne for alle på fastsatte vilkår. Den som forvalter en slik samling, skal forvalte den i tråd med prinsippene i § 57, og har plikt til å registrere og offentliggjøre hvilket genetisk materiale som tas ut av samlingen. Får noen materiale fra en offentlig samling, skal vedkommende avstå fra å søke patent eller andre rettigheter som begrenser bruken av materialet - også til mat- eller landbruksformål - med mindre materialet er bearbeidet så mye at det har blitt vesentlig endret. Prøver noen likevel å håndheve en slik rettighet i strid med vilkårene, kan enhver som blir møtt med kravet, vise til vilkårene som ble satt for uttaket, som et forsvar mot kravet.

Blir det likevel etablert en immaterialrett på genetisk materiale i strid med disse vilkårene, skal myndighetene etter loven vurdere om det bør settes i verk tiltak, om nødvendig ved å reise søksmål, for å sikre at formålet i § 57 ikke undergraves. I praksis fungerer dette som en beskyttelsesmekanisme for materiale som i utgangspunktet skal være fritt tilgjengelig: selv om materialet siden er bearbeidet videre av andre, skal det ikke kunne bindes opp av private rettigheter uten at det har skjedd en reell og vesentlig endring. For materiale som omfattes av den internasjonale traktaten om plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk, eller av en annen mellomstatlig avtale, gjelder i stedet de standardvilkårene som følger av vedkommende avtale.

§ 59 utfyller tillatelsesordningen i § 58: mens § 58 regulerer selve uttaket og krever tillatelse fra departementet for mange former for utnytting, gjelder § 59 hva som skjer etter at materialet er lagt inn i en offentlig samling og gis videre derfra. Kongen kan gi forskrift om uttak fra slike samlinger, herunder stille de samme typer vilkår som kan settes etter § 58. Er det genetiske materialet hentet fra utlandet, kommer i tillegg reglene i § 60 om opprinnelsesland og samtykke inn ved siden av reglene om offentlige samlinger, mens § 61 sikrer at Norge kan gjennomføre sine internasjonale forpliktelser på området i forskrifts form.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i naturmangfoldloven →