§ 19-3. Overgangsregler for Warszawa-konvensjonen og eldre ansvarsregler

Luftfartsloven·LOV-1993-06-11-101

Kort oppsummert

Eldre regler om internasjonal flytransport gjelder videre så lenge Warszawa-konvensjonen binder Norge.
Hvilke regler som gjelder, avhenger av hvilke land som har sluttet seg til Haag-protokollen.
Utvalgte bestemmelser i kapittel 10 gjelder i sin gamle form fra 1993.
Sier Norge opp konvensjonen, må departementet kunngjøre det.

Lovteksten ordrett

§ 19-3. Om Warszawa-konvensjonen m.v. og ikrafttredelse

Så lenge den opprinnelige Warszawa-konvensjon av 12. oktober 1929 ikke er trådt ut av kraft i forhold til Norge, skal lov av 12. juni 1936 om befordring med luftfartøy og forskrifter gitt i medhold av denne lov vedbli å gjelde for internasjonal luftbefordring når avgangsstedet og bestemmelsesstedet etter fraktavtalen ligger i konvensjonsstater som ikke begge har sluttet seg til Haag-protokollen, eller når disse steder ligger i en konvensjonsstat som ikke har sluttet seg til Haag-protokollen, og mellomlandingssted i en annen stat er avtalt, selv om dette ikke er en konvensjonsstat. Videre får reglene i luftfartsloven § 10-25, slik paragrafen lød ved vedtakelsen 11. juni 1993, tilsvarende anvendelse i tilfelle som omhandlet i dette ledd. Det samme gjelder §§ 10-31 – 10-36 og 10-38 annet ledd annet punktum slik den lød ved vedtakelsen 11. juni 1993. Likeledes får § 10-23 annet ledd, slik den lød ved vedtakelsen 11. juni 1993, anvendelse for så vidt gjelder befordring utført av en annen fraktfører enn den som har sluttet fraktavtalen. Henvisningene i §§ 10-25, slik paragrafen lød ved vedtakelsen av loven 11. juni 1993, og 10-31 – 10-36 til bestemmelsene i kap. X gjelder i stedet de tilsvarende bestemmelser i nevnte lov av 12. juni 1936 med tilhørende forskrifter.

I den utstrekning loven av 12. juni 1936 fortsatt gjelder, skal annet punktum i dens § 8 annet ledd lyde: «I tilfelle av forsinkelse skal meddelelsen gis senest 14 dager regnet fra den dag da godset ble utlevert.»

Så lenge Warszawa-konvensjonen med endringer etter Haag-protokollen 28. september 1955 ikke er trådt ut av kraft i forhold til Norge, skal luftbefordring som omfattes av konvensjonen, reguleres av bestemmelsene i lov av 16. desember 1960 om luftfart kapittel IX, slik de lød før endringene ved lov av 18. desember 1987 nr. 94.

I forhold til en stat som er bundet av Warszawa-konvensjonen slik den lyder etter Montreal-protokoll nr. 4 av 25. september 1975, skal for så vidt gjelder befordring av passasjerer og reisegodsreglene i lov 16. desember 1960 om luftfart kapittel IX gjelde, slik de lød før endringene ved lov av 18. desember 1987 nr. 94. Hva gjelder befordring av gods skal reglene i lov 16. desember 1960 om luftfart kapittel IX gjelde, slik de lød etter endringene av 18. desember 1987 nr. 94.

Opphører Warszawa-konvensjonen slik den lyder i sin opprinnelige form 12. oktober 1929 eller i sin endrede form gjennom Haag-protokollen 28. september 1955 å gjelde mellom Norge og andre stater som følge av oppsiing fra norsk side, skal departementet kunngjøre dette.

Kilde: Lovdata — Luftfartsloven § 19-3

Hva betyr dette?

Paragrafen er en overgangsregel for internasjonal flytransport. Den holder eldre regler i live så lenge Norge fortsatt er bundet av den opprinnelige Warszawa-konvensjonen fra 1929 (en gammel internasjonal avtale om ansvar ved lufttransport). Da gjelder loven fra 1936 om befordring med luftfartøy, sammen med forskrifter, videre for reiser der minst ett av landene står utenfor Haag-protokollen (en senere endring av konvensjonen). Det gjelder også når reisen starter og ender i samme land utenfor protokollen, og en mellomlanding i en annen stat er avtalt.

I praksis er det den avtalte reiseruten som avgjør hvilket regelverk som passer. Et eksempel med rollene fra loven: en fraktfører har avtalt å fly gods mellom to konvensjonsstater, og bare den ene har sluttet seg til Haag-protokollen. Da er det 1936-reglene som styrer flygingen, ikke de vanlige ansvarsreglene i luftfartsloven.

Paragrafen peker også tilbake på flere av lovens egne bestemmelser, i den formen de hadde da loven ble vedtatt i 1993. § 10-25 handler om fraktførerens ansvar for egne ansatte: samlet erstatning fra de ansatte og fraktføreren kan ikke gå over fraktførerens grense. §§ 10-31 til 10-36 gjelder når en annen fraktfører enn avtalepartneren utfører hele eller deler av flyvingen, og § 10-36 sier noe om hvor søksmål kan reises. § 10-23 annet ledd gjør forbehold om en lavere ansvarsgrense ugyldige. Også § 10-38 annet ledd annet punktum, om voldgift i strid med reglene, trekkes inn. Henvisninger til kapittel X i disse bestemmelsene skal leses som henvisninger til 1936-loven med forskrifter.

Paragrafen har flere særregler. Etter 1936-loven er fristen for å melde forsinkelse 14 dager fra utlevering av godset. For reiser omfattet av Haag-versjonen gjelder kapittel IX i den gamle luftfartsloven av 1960, slik det var før endringene i 1987. Overfor stater bundet av Montreal-protokoll nr. 4 gjelder samme kapittel i eldre form for passasjerer og reisegods, men i den endrede formen for gods. Sier Norge opp konvensjonen, skal departementet kunngjøre det. Om forskrifter viser § 19-4 hit.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i luftfartsloven →