§ 10-38 a. Forsikringsplikt for fraktførere

Paragrafen pålegger fraktførere å ha forsikring som dekker erstatningsansvaret deres etter kapitlet. Norske fraktførere skal tegne tilstrekkelig forsikring. Når staten selv er fraktfører, kan den være selvassurandør (bære risikoen selv i stedet for å kjøpe forsikring).

Kravet rammer også utenlandske selskaper. Utenlandske fraktførere som frakter passasjerer, bagasje eller gods til, fra eller via Norge, må kunne dokumentere at de har nok forsikring. Ordningen med selvassuranse gjelder tilsvarende når en fremmed stat er fraktfører.

Departementet kan gi forskrifter om forsikringsplikten. De kan gjelde størrelsen på forsikringen, hva som følger av at forsikringen ikke holdes i kraft, og gjennomføring av EØS-krav om forsikring for passasjerer, bagasje og gods. Departementet kan også stille vilkår for at en stat skal kunne være selvassurandør, blant annet krav om dokumentasjon. Detaljene ligger dermed i forskrift og ikke i loven.

Forsikringen skal dekke ansvaret etter kapitlet, og det ansvaret er avgrenset av flere naboregler. § 10-35 sier at avtalesluttende og utførende fraktfører til sammen ikke svarer for mer enn det høyeste beløpet noen av dem hefter for. § 10-36 gjelder hvor søksmål kan reises, og § 10-37 sier at kapitlet som utgangspunkt bare gjelder luftbefordringen. § 10-38 gjør avtalevilkår om annen lov eller annet verneting ugyldige. § 10-39 åpner for at departementet godkjenner unntak fra dokumentkrav ved innenriks luftbefordring. § 10-40 og § 10-41 gjelder Montreal-konvensjonen og kapitlets virkeområde, mens § 10-41a gir forskriftshjemmel om blant annet priser, overbooking og informasjonsplikt. § 13a-5 har overskriften «Overtredelsesgebyr» og viser til denne paragrafen.

Eksempel: et utenlandsk flyselskap frakter passasjerer til Norge. Selskapet må da kunne vise dokumentasjon på at erstatningsansvaret etter kapitlet er dekket av forsikring.