§ 2-20. Universell utforming av viktige meldinger til allmennheten

Paragrafen sikrer at viktige offentlige meldinger når alle, også personer med nedsatt syn eller hørsel. Plikten ligger ikke på kringkasteren, men på den som pålegger fjernsynstilbydere å sende meldinger etter § 2-4. Den som gir pålegget, skal umiddelbart sørge for at meldingene utformes universelt, blant annet med teksting eller tegnspråktolking. Er det ikke mulig å gjøre dette samtidig som meldingen sendes, skal det gjøres så snart som mulig.

Etter § 2-4 må kringkastere sende meldinger fra statlige myndigheter som har vesentlig betydning, på de vilkårene Kongen fastsetter. Kongen kan dessuten regulere i forskrift hvordan kringkasterne skal opptre i beredskaps- og krigstid. Kjeden er dermed todelt: noen pålegger at meldingen sendes, og den som pålegger må sørge for at den er universelt utformet.

Andre ledd utvider plikten til meldinger etter smittevernloven § 4-8. Ved et alvorlig utbrudd av en smittsom sykdom som er farlig for allmennheten, kan departementet eller Helsedirektoratet pålegge innenlandske medier å sende meldinger som skal nå hele befolkningen eller utvalgte grupper. Den som sender en slik melding, har krav på vederlag, og en klage stanser ikke gjennomføringen. Universell utforming etter § 2-20 gjelder tilsvarende når slike meldinger pålegges tilbydere av fjernsyn eller bestillingstjenester.

Paragrafen bygger på samme tanke som § 2-19 om universell utforming av bildeprogrammer, men er strengere i tidskravet. Meldingene skal utformes umiddelbart, og her nevnes ikke forholdsmessige tiltak. Andre paragrafer stiller andre krav til tilbyderne, blant annet om identifikasjon (§ 2-16) og politiattest (§ 2-18).

Eksempel: En statlig myndighet pålegger en fjernsynskanal å sende en viktig melding til befolkningen etter § 2-4. Myndigheten må da selv sørge for at meldingen får teksting eller tegnspråktolking. Kan ikke det gjøres samtidig med sendingen, må det gjøres så snart som mulig etterpå.