§ 76. Erstatning for urettmessig konkursbegjæring og rådighetsforbud

Konkursloven·LOV-1984-06-08-58

Kort oppsummert

Blir en konkursbegjæring forkastet, kan begjæreren måtte erstatte skyldnerens tap hvis det manglet skjellig grunn.
Ved grov uaktsomhet eller mot bedre vitende kan retten også pålegge oppreising for ikke-økonomisk skade.
Et klart unødvendig rådighetsforbud som bygde på uriktige opplysninger, kan gi skyldneren erstatning.
Krav om erstatning og oppreising avgjøres ved dom.

Lovteksten ordrett

§ 76. Erstatningsansvar for urettmessig konkursbegjæring m v

Den som fremsetter eller opprettholder en konkursbegjæring i henhold til §§ 57 annet ledd, 60 eller 65 uten å ha skjellig grunn til å anta at vilkårene for konkursåpning er til stede, plikter hvis begjæringen blir forkastet, å erstatte skyldneren det tap denne kan antas å være tilføyd som følge av begjæringen. Dersom den som fremsetter begjæringen, opptrer mot bedre vitende eller grovt uaktsomt, kan vedkommende dessuten pålegges å yte skyldneren en rimelig pengesum som oppreising for den tort eller annen skade av ikke økonomisk art som begjæringen har voldt.

Den som har fremsatt begjæring om rådighetsforbud etter § 75, plikter å erstatte skyldneren det tap som denne kan antas å være blitt tilføyd som følge av forbudet, dersom forbudet klart var unødvendig, og det var fremkalt ved opplysninger som vedkommende visste eller måtte forstå var uriktige. Første ledd annet punktum får tilsvarende anvendelse.

Dersom krav etter første og annet ledd bringes inn for retten, treffer den sin avgjørelse ved dom.

Kilde: Lovdata — Konkursloven § 76

Hva betyr dette?

Den som begjærer konkurs, tar en risiko. Blir begjæringen forkastet, kan skyldneren kreve dekket tapet som begjæringen har påført ham. Kravet gjelder både den som fremsetter begjæringen og den som holder den i live etter at den først er lagt inn.

Terskelen i første ledd er at begjæreren ikke hadde skjellig grunn til å tro at vilkårene for konkurs var til stede. Er begjæreren grovt uaktsom (svært uforsiktig) eller vet bedre, kan retten i tillegg pålegge oppreising. Det er en rimelig sum for skade som ikke er økonomisk, for eksempel belastningen ved å bli utsatt for en ubegrunnet konkursbegjæring. Første av dem gjelder mislykket gjeldsforhandling, den andre gjelder skyldner som er insolvent (ikke kan betale gjelden sin).

Andre ledd rammer en annen situasjon, nemlig rådighetsforbud (forbud mot at skyldneren rår over eiendelene sine mens konkursbegjæringen behandles). Slike forbud kan retten gi etter § 75 når det er sannsynlig at skyldneren ellers ville flytte verdier bort til skade for fordringshaverne. Har noen bedt om forbudet, og det klart var unødvendig, må vedkommende erstatte skyldnerens tap. Dette gjelder bare når forbudet bygde på opplysninger som begjæreren visste eller burde skjønne var uriktige. Muligheten for oppreising i første ledd gjelder tilsvarende her.

Tredje ledd sier at retten avgjør slike krav ved dom, ikke ved kjennelse. Det skiller dem fra selve konkursåpningen, som retten avgjør ved kjennelse etter § 72. Et eksempel, konstruert: En fordringshaver krever konkurs uten å ha noe reelt grunnlag, og retten avviser begjæringen. Skyldneren kan da kreve tapet erstattet, og kravet blir behandlet som en vanlig sak som ender i dom.

Paragrafen må ses sammen med § 73, som gjelder hvem som betaler kostnadene når boet er tomt. Der bærer begjæreren en økonomisk risiko ved åpnet konkurs. Her bærer begjæreren risikoen når konkursen ikke blir åpnet. § 77 følger opp etter åpning med å oppnevne bostyrer.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i konkursloven →