§ 8-6. Ettergodtgjøring for folkevalgte som slutter i vervet

Ettergodtgjøring er en økonomisk overgangsstøtte til folkevalgte som slutter i vervet. Den gjelder bare dem som hadde vervet som sin hovedbeskjeftigelse, altså som sin viktigste sysselsetting. Den som oppfyller dette, kan søke. Det er altså ikke en rett som utløses av seg selv når perioden er over. Kommunestyret eller fylkestinget lager selv en forskrift (et regelverk vedtatt lokalt) som sier hvor lenge støtten kan løpe. Taket følger den vanlige oppsigelsestiden for faste ansatte i samme kommune eller fylkeskommune. En folkevalgt kan derfor ikke få lengre støtte enn kommunen gir sine egne ansatte ved oppsigelse.

Støtten avkortes mot annen inntekt, krone for krone. Tjener den tidligere folkevalgte penger på annen måte etter at vervet er over, trekkes beløpet fra ettergodtgjøringen. Det samme gjelder vanlig inntekt som personen selv velger å ikke ta imot. Man kan altså ikke beholde full støtte ved å takke nei til lønn som ellers var tilgjengelig. Pensjon fra folketrygden etter kapittel 19 og 20 i folketrygdloven regnes derimot ikke som inntekt i denne sammenhengen, så den påvirker ikke utbetalingen.

Paragrafen er en av flere økonomiske regler for folkevalgte i kapittel 8. Paragrafene 8-3 og 8-4 gir krav på dekning av utgifter og tap og på godtgjøring for arbeidet mens vervet varer. § 8-5 lar kommunen erstatte disse med én fast godtgjøring for frikjøpte. Ettergodtgjøring kommer etter dem, når vervet er over. § 8-10 gir forskrift om permisjon for samme gruppe, og § 8-2 gir arbeidstakere rett til fri fra jobben når de har møteplikt i folkevalgte organer.

Eksempel: En folkevalgt som hadde vervet som hovedbeskjeftigelse, søker om ettergodtgjøring etter at perioden er over. Kommunens forskrift avgjør hvor lenge støtten kan gis, innenfor rammen av oppsigelsestiden for faste ansatte. Har vedkommende i mellomtiden fått lønn fra en ny arbeidsgiver, trekkes den fra beløpet. Folketrygdpensjon påvirker ikke beregningen.