§ 5-3. Bistand ved ulykker og akutte situasjoner

Paragrafen gir kommunen hjemmel til å håndtere situasjoner der antallet pasienter plutselig blir mye høyere enn vanlig, for eksempel etter en ulykke. I slike situasjoner kan kommunen pålegge personell som allerede jobber med oppgaver etter loven, å utføre annet arbeid enn det de vanligvis gjør, så lenge kommunen viser konkret hva arbeidet skal bestå i. Paragrafen regulerer også samarbeid mellom kommuner: dersom en kommune ikke klarer å håndtere en ulykke eller annen akutt hendelse alene, skal andre kommuner yte bistand når forholdene tilsier det. Det er den kommunen som trenger hjelp, som ber om bistand. Til slutt regulerer paragrafen det økonomiske oppgjøret mellom kommunene: kommunen som mottar hjelp, skal dekke utgiftene til den som bidrar, med mindre kommunene har avtalt noe annet.

I praksis er bestemmelsen tenkt brukt i akuttsituasjoner der den normale bemanningen ikke strekker til, for eksempel ved store ulykker, naturkatastrofer eller andre hendelser som gir en brå økning i antall pasienter. Adgangen til å omdirigere personell gir kommunen fleksibilitet til raskt å prioritere ressursene dit behovet er størst, mens plikten til mellomkommunal bistand sikrer at en enkelt kommune ikke står alene om en belastning som egentlig er større enn det lokale apparatet er dimensjonert for. Kompensasjonsplikten er bare en bakgrunnsregel som gjelder når kommunene ikke selv har blitt enige om noe annet, og det gjør at de på forhånd kan innrette bistandsavtaler slik de finner det mest praktisk.

Paragrafen står sentralt blant de særlige pliktene i kapittelet. Den henger sammen med § 5-1 om transport av behandlingspersonell og § 5-2 om beredskapsplaner, som begge handler om å ruste kommunen for situasjoner utenom det vanlige.