§ 11-1. Kommunens ansvar for utgifter til helse- og omsorgstjenester

Helse- og omsorgstjenesteloven·LOV-2011-06-24-30

Kort oppsummert

§ 11-1 pålegger kommunen å bevilge penger til tjenestene den er ansvarlig for etter loven.
Bedriftshelsetjeneste er unntatt, uansett hvem som organiserer den.
Kommunen dekker også reiseutgifter for behandlingspersonell og helsehjelp innbyggere har fått i andre EØS-land.
Regelen henger sammen med kommunens tjenesteansvar i §§ 3-1 og 3-2 og med § 10-8 om tvangssaker.

Lovteksten ordrett

§ 11-1. Kommunens ansvar for utgifter

Kommunen skal sørge for bevilgninger som er nødvendige for å yte tjenester og sette i verk tiltak kommunen har ansvaret for etter loven her. Utgifter til bedriftshelsetjeneste dekkes ikke av kommunen. Dette gjelder også når slik tjeneste organiseres av kommunen.

Kostnadene ved de tjenester og tiltak som er nevnt i første ledd, skal dekkes av den kommunen som etter § 3-1 og § 10-8 er ansvarlig for å yte tjenesten eller sette i verk tiltaket. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om utgiftsfordelingen mellom to eller flere kommuner der en pasient eller bruker får tjenester av en annen kommune enn der vedkommende har fast bosted eller fast opphold, og om behandling av tvister mellom kommuner om utgiftsfordeling i slike tilfeller.

Utgifter til privat praksis som drives etter avtale med kommunen, skal helt eller delvis dekkes av kommunen etter nærmere avtale mellom den privatpraktiserende og kommunen.

Kommunen dekker reiseutgifter for behandlingspersonell som gir helsetjenester etter folketrygdloven kapittel 5. Det samme gjelder for kommunalt ansatt helsepersonell eller helsepersonell som har avtale med kommunen for å yte helsehjelp, herunder helsepersonell ansatt ved familievernkontor. Det er et vilkår at pasienten på grunn av sin helsetilstand ikke kan møte frem på behandlingsstedet.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om dekning av reiseutgifter for behandlingspersonell og for andre tilfeller enn nevnt i fjerde ledd. Videre kan det gis forskrifter med nærmere bestemmelser om fast skyssgodtgjørelse til behandlingspersonell.

I den utstrekning helsetjenester som omhandlet i § 3-2 gir rett til stønad etter forskrift fastsatt i medhold av folketrygdloven § 5-24 a, skal kommunen dekke utgifter til helsetjenester som personer bosatt i kommunen har mottatt i et annet EØS-land. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om utgiftsdekningen.

Kilde: Lovdata — Helse- og omsorgstjenesteloven § 11-1

Hva betyr dette?

§ 11-1 slår fast at det er kommunen selv som må bevilge penger til de tjenestene og tiltakene den er pålagt etter loven her - ansvaret følger med oppgaven. Ett unntak er utgifter til bedriftshelsetjeneste, som kommunen aldri skal dekke, selv om den organiserer tilbudet. Hvilken kommune som må betale når flere kommuner er involvert, avgjøres etter reglene om hvor tjenesten ytes i § 3-1 og om ansvar for tvangssaker i § 10-8; departementet kan gi forskrift om fordelingen når en pasient får tjenester i en annen kommune enn der vedkommende bor, og om hvordan tvister mellom kommuner om dette skal løses. Driver noen privat praksis etter avtale med kommunen, skal utgiftene deles mellom den private aktøren og kommunen slik de selv avtaler. Kommunen dekker også reiseutgifter for behandlingspersonell som yter helsehjelp etter folketrygdloven kapittel 5 til pasienter som av helsemessige grunner ikke kan møte opp selv, både for ansatte og for personell med avtale med kommunen. Til sist skal kommunen dekke utgifter til helsetjenester som egne innbyggere har mottatt i et annet EØS-land, i den grad tjenesten ellers ville gitt rett til stønad etter folketrygdloven § 5-24 a.

I praksis er § 11-1 den grunnleggende finansieringsregelen bak alle tjenestene kommunen tilbyr etter kapittel 3, og den kommer i tillegg til - ikke i stedet for - egenbetaling etter § 11-2 og eventuell statlig medvirkning etter §§ 11-3 til 11-5. Reglene om reiseutgifter og EØS-behandling viser at ansvaret ikke stopper ved kommunegrensen: kommunen kan måtte betale for helsehjelp som gis andre steder, så lenge tilknytningen til egne innbyggere er der.

Paragrafen viser videre til § 3-1, som pålegger kommunen et overordnet ansvar for nødvendige helse- og omsorgstjenester til alle som oppholder seg der, og § 3-2, som lister opp hvilke tjenester kommunen konkret skal tilby, blant annet legevakt, fastlegeordning og plass i institusjon. Den henger også sammen med § 10-8 om hvilken kommune som har ansvar for å reise tvangssak, siden utgiftsansvaret følger samme kommune. Sammen med §§ 11-2 til 11-5 utgjør § 11-1 kapittel 11 om finansiering og egenbetaling.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i helse- og omsorgstjenesteloven →