§ 1-2. Hvem loven gjelder for
- § 1-2 avgrenser hvem loven gjelder for: kommunen selv og private med avtale.
- Private uten avtale kan likevel bli omfattet av godkjenningsreglene i §§ 12-7 og 12-8.
- Departementet kan i forskrift presisere hva som regnes som en helse- og omsorgstjeneste.
- Kongen kan gi særregler for Svalbard, Jan Mayen, skip, fly og sokkelinnretninger.
§ 1-2. Lovens virkeområde
§ 1-2 trekker opp de ytre rammene for hvem og hva loven omfatter. Hovedregelen er at loven gjelder helse- og omsorgstjenester som ytes her i landet, enten av kommunen selv eller av private aktører som har inngått avtale med kommunen. Et unntak følger av at §§ 12-7 og 12-8 - reglene om godkjenning av virksomheter og beskyttelse av navnet legevakt - også rammer private tjenesteytere uten noen avtale med kommunen. Departementet kan i tillegg fastsette nærmere i forskrift hva som skal regnes som en helse- og omsorgstjeneste. Loven åpner også for at Kongen kan gi særregler tilpasset forholdene på Svalbard og Jan Mayen, og bestemme hvor langt loven skal gjelde om bord på skip som seiler utenlands, fly i internasjonal rute og innretninger som arbeider ute på sokkelen.
I praksis avgjør § 1-2 om en aktør i det hele tatt er bundet av loven. Har en privat tjenesteyter ingen avtale med kommunen, faller virksomheten som hovedregel utenfor - med mindre den driver noe som krever godkjenning eller bruker betegnelsen legevakt. Det gjør bestemmelsen viktig for private aktører som vurderer å etablere tilbud uavhengig av kommunen, siden de likevel kan bli underlagt godkjenningsordninger.
De to paragrafene det vises til, § 12-7 og § 12-8, gir departementet hjemmel til å stille vilkår for godkjenning av private virksomheter av hensyn til blant annet pasientsikkerhet og beredskap, og til å regulere bruken av betegnelsen legevakt, med mulighet for overtredelsesgebyr ved brudd.