§ 58. Tvangsmulkt

Tvangsmulkt er et pressmiddel. Formålet er å få folk til å følge regler og pålegg, ikke å straffe for noe som allerede har skjedd. Første ledd sier at tvangsmulkt kan pålegges for å sikre at reglene i loven og forskriftene til den blir fulgt.

Andre ledd beskriver hvordan mulkten fungerer. Den er løpende, altså en mulkt som fortsetter å løpe. Den begynner å telle når en fastsatt frist for å oppfylle et pålegg er ute uten at pålegget er fulgt. Først må det derfor være gitt et pålegg med frist. Mulkten er koblet til konkrete pålegg, ikke til regelbrudd i seg selv.

Forskriften kan også gi regler om renter og et tilleggsgebyr hvis mulkten ikke blir betalt når den forfaller.

Fjerde ledd gjør det mulig å kreve inn tvangsmulkt gjennom salslaget ved motregning i fangstoppgjøret. Det betyr at beløpet trekkes fra det salslaget ellers skulle betale ut for fangsten.

Nabobestemmelsen § 59 gjelder lovbruddsgebyr. Det kan pålegges den som med forsett eller uaktsomt bryter reglene, og for brudd på forskrifter bare når forskriften sier det. Forskjellen er at tvangsmulkt skal sikre at et pålegg blir fulgt, mens lovbruddsgebyr er en reaksjon på selve bruddet.

Eksempel: Et foretak får pålegg om å rette opp et forhold innen en bestemt frist. Fristen går ut uten at pålegget er oppfylt. Da kan mulkten begynne å løpe. Ved motregning kan salslaget trekke beløpet fra fangstoppgjøret.