§ 8-2. Erstatning til fiskere når fiskefelt blir lagt beslag på

Paragrafen gir norske fiskere krav på erstatning fra staten når mineralvirksomhet legger beslag på et fiskefelt, helt eller delvis. Vilkåret er at fisket blir umulig eller svært mye vanskeligere, og erstatningen skal dekke det økonomiske tapet dette fører til. Det er altså staten, ikke selskapet som driver virksomheten, som svarer overfor fiskerne. Bestemmelsen gjelder selve tapet av tilgang til fiskefeltet. Forurensning og skade fra innretninger er regulert andre steder i kapittelet.

Erstatningen kan fastsettes som et engangsbeløp, som faste årlige beløp eller som en blanding av de to. Grensen for tap er syv år fra beslagleggelsen. Tap som oppstår etter den tiden, gir ikke rett til erstatning.

Staten kan kreve regress (å få pengene tilbake) fra rettighetshaveren dersom han burde ha avverget tapet. Staten bærer altså først regningen overfor fiskerne, men rettighetshaveren kan få den videre hvis han hadde mulighet til å hindre tapet.

Paragrafen må leses sammen med resten av kapittelet. Kapittelets virkeområde er beskrevet i § 8-1. Ved forurensning og avfall er det rettighetshaveren som svarer, uten hensyn til skyld (§ 8-3), og hvis skadevolderen ikke kan pekes ut, kan rettighetshaverne svare solidarisk (§ 8-4). Skade fra en innretning som ikke gir erstatning etter § 8-2, dekkes av rettighetshaveren etter § 8-5. Krav etter kapittelet behandles av en nemnd (§ 8-6).

Eksempel: Mineralvirksomhet legger beslag på et område som fiskerne har brukt. Fisket der blir umulig. Fiskerne kan da kreve erstatning av staten for tapet. Kunne rettighetshaveren ha avverget tapet, kan staten senere kreve pengene tilbake fra ham.