§ 1-3. Hvor havbunnsmineralloven gjelder

Paragrafen fastlegger hvor loven gjelder. Tre områder er nevnt: indre farvann, sjøterritoriet og norsk kontinentalsokkel. Indre farvann er havområdene innenfor grunnlinjene (utgangslinjene som havområdene måles fra). Sjøterritoriet strekker seg fra grunnlinjene og tolv nautiske mil utover, slik det er fastsatt i en egen lov om Norges territorialfarvann. Kontinentalsokkelen følger avgrensingen i en egen lov fra 2021. Sjøområder som er privat eiendom, faller utenfor.

Fjerde ledd trekker ytre grenser. Det nevner Dronning Maud Land og Peter I Øy i et unntak, og det plasserer mineralvirksomhet utenfor norsk jurisdiksjon (myndighetsområde) utenfor loven. Det internasjonale havbunnsområdet er eksemplet som nevnes.

To ledd åpner for justeringer. Kongen kan gi forskrift, eller avgjøre i enkeltvedtak, at loven også gjelder videre bearbeiding av utvunnede mineraler på land eller på privateid sjøgrunn, men bare hvis bearbeidingen er nødvendig for utvinningen eller en integrert del av den. Kongen kan dessuten gi forskrift om det geografiske virkeområdet generelt. Eksempel: En rettighetshaver henter opp mineraler på sokkelen og bearbeider dem videre på land. Bearbeiding på land dekkes ikke automatisk, men Kongen kan la loven gjelde også der hvis vilkårene er oppfylt. Bearbeiding på innretninger til havs regnes etter § 1-5 som en del av utvinningen.

Paragrafen hører sammen med § 1-2, som sier hvilken virksomhet loven omfatter. Den bygger også på § 1-4, der staten er tillagt eiendomsretten til mineralforekomstene på kontinentalsokkelen. Kravet om tillatelse i § 1-6 gjelder mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen, altså innenfor området § 1-3 avgrenser.