§ 1-2. Hvilken virksomhet havbunnsmineralloven gjelder for

Paragrafen avgjør hvilke typer aktivitet loven gjelder for. Kjernen er at loven dekker virksomhet som handler om å lete etter og hente opp mineraler fra havbunnen og fra grunnen under den. Det er altså aktiviteten som styrer virkeområdet her. Hvor loven gjelder geografisk, er regulert separat i § 1-3.

Paragrafen har tre tilleggsregler ved siden av hovedregelen. Vitenskapelig forskning på undersjøiske mineralforekomster er holdt utenfor. Kongen kan videre gi forskrift om hvordan loven skal virke for arter, planter og genetisk materiale fra havet som kommer med når mineraler tas opp. Selve paragrafen gir bare hjemmelen (det rettslige grunnlaget) til å lage slike regler. Til slutt kan avtaler med andre stater og folkeretten (de alminnelige reglene mellom land) begrense loven. Norske regler må altså leses i lys av internasjonale rammer.

Eksempel: Et selskap kartlegger en forekomst på havbunnen for å kunne hente opp mineraler i kommersiell sammenheng. Slik kartlegging er «undersøkelse» etter § 1-5, som knytter begrepet til kommersielt formål, og den faller inn under loven. En forsker som bare vil øke kunnskapen om en forekomst under havet, er dekket av unntaket for vitenskapelig forskning. Paragrafen sier ikke noe om hvordan blandede formål skal vurderes.

Definisjonen av mineralvirksomhet i § 1-5 peker tilbake på denne paragrafen. Sammen med § 1-3 fastlegger § 1-2 lovens rekkevidde: den ene sier hva slags aktivitet, den andre hvor. Alle andre enn staten trenger tillatelse, godkjenning eller samtykke etter § 1-6 for aktivitet som omfattes. Formålet i § 1-1 og kravet til forsvarlig drift i § 1-7 gjelder for den samme aktiviteten. Staten eier forekomstene på sokkelen, jf. § 1-4.