§ 39. Hemmelige regler gjelder ikke for deg
Hvis en ny forskrift ikke er publisert offentlig i Norsk Lovtidend (slik reglene krever), er den ikke gyldig overfor deg som privatperson. Det betyr at staten eller kommunen ikke kan bruke regelen til å straffe deg, med mindre de kan bevise at du visste om den likevel.
En forskrift kan ikke påberopes overfor den enkelte før den er kunngjort som fastsatt i § 38, med mindre det påvises enten at forvaltningsorganet på annen forsvarlig måte har gjort forskriften kjent for offentligheten eller for vedkommende erverv, fag, interessegruppe eller for den forskriften påberopes overfor, eller at vedkommende har fått kjennskap til forskriften.
Paragraf 39 er straffen det offentlige får hvis de bryter reglene vi nettopp lærte om i § 38. Loven sier enkelt og greit: Virkningen av en forsømt kunngjøring (at de har glemt å publisere forskriften), er at regelen mister tennene sine.
Dette er en ren beskyttelsesparagraf for deg. Siden du har plikt til å følge loven, har staten en streng plikt til å fortelle deg hva loven er. Har de ikke publisert den nye forbudsforskriften skikkelig i Norsk Lovtidend, kan de ikke trekke den opp av hatten og bruke den til å gi deg et avslag, et pålegg eller et gebyr. En forskrift kan rett og slett "ikke påberopes overfor den enkelte" før publiseringsjobben er gjort.
Men paragrafen har to viktige nødutganger for forvaltningen. Selv om de har tabbet seg ut og glemt å sende forskriften til Lovtidend, kan de likevel bruke den mot deg hvis: 1. De kan bevise at de har varslet på andre måter: For eksempel at de rykket inn svære helsides annonser i lokalavisen om at "Fra og med i dag er denne regelen gyldig", og informerte din spesifikke interessegruppe (for eksempel hytteforeningen). 2. De kan bevise at du faktisk visste om det: Hvis kommunen vet at du leste forskriften på en e-post de sendte direkte til deg privat, hjelper det ikke at du står og roper at den ikke er i Norsk Lovtidend. Fordi du beviselig hadde "fått kjennskap" til regelen, kan du ikke gjemme deg bak formalfeilen deres.
Kommunen har irritert seg over racerbåter i sundet, og vedtar en lokal forskrift som setter fartsgrensen til 5 knop. De printer ut forskriften, setter den inn i en perm på rådhuset, og glemmer helt å registrere den i Norsk Lovtidend eller sette opp skilt. To uker senere kjører Petter gjennom sundet i 15 knop. Han blir stoppet av politiet, som gir ham en bot basert på den nye, kommunale forskriften. Petter nekter å vedta boten og saken går til retten. Petter drar frem forvaltningsloven § 39. Han påpeker at forskriften ikke var kunngjort lovlig (etter § 38). Politiet kan heller ikke bevise at Petter hadde hørt om regelen. Konsekvensen? Forskriften er et null-papir overfor Petter. Boten frafalles, og Petter kjører videre.
- Som borger: Å tro at en regel som ble kunngjort *i går*, ikke gjelder deg fordi du "ikke har rukket å lese avisen". (Kunngjøring i Lovtidend gjelder med øyeblikkelig virkning og oppfyller lovens krav, enten du har oppdatert deg eller ikke).
- Kommunen: Å sende en regning for en ny, økt kommunal vannavgift *før* den nye gebyrforskriften er offisielt publisert i Lovtidend. Da slipper borgerne å betale den ekstra økningen den måneden.
1. Be om bevis på publisering. Får du et uventet, rart pålegg fra en liten etat eller kommune? Slå opp i Lovdata.no. Finner du den ikke der, send en e-post: "Vennligst dokumenter når og hvor denne forskriften ble lovlig kunngjort etter forvaltningsloven § 38. Før dette er dokumentert, forbeholder jeg meg retten til å anse forskriften som ugyldig overfor meg, jf. fvl § 39." 2. Spill dum hvis du ikke visste. Hvis staten har glemt å kunngjøre en regel, hviler bevisbyrden på dem for å vise at du "hadde kjennskap" til den. Ikke hjelp dem med dette ved å innrømme i e-poster at du hadde hørt rykter om den nye regelen.