§ 51. Pålegg om undersøkelser ved forurensning

Paragrafen gir forurensningsmyndigheten rett til å pålegge den som forurenser, eller som det er grunn til å tro kan komme til å forurense, å sørge for eller betale for undersøkelser. Slike undersøkelser skal klargjøre om og hvor mye virksomheten forurenser, hva som er årsaken til eller virkningen av en forurensning som har skjedd, og hvordan forurensningen best kan motvirkes. Samme regel gjelder virksomhet som fører til eller kan føre til avfallsproblemer. Kravet om undersøkelser kan fastsettes generelt i forskrift, eller i det enkelte tilfellet gjennom et konkret vedtak.

I praksis er dette hjemmelen myndigheten bruker når den ikke selv har grunnlag nok til å avgjøre om noe er et forurensningsproblem, men har mistanke om at det kan være det. Kostnaden ved undersøkelsen legges da på den som driver virksomheten, ikke på det offentlige, og undersøkelsen må stå i et rimelig forhold til det den skal avklare: myndigheten kan ikke kreve mer omfattende kartlegging enn det som med rimelighet er nødvendig. Bestemmelsen fungerer dermed som en mellomting mellom å stole på virksomhetens egne opplysninger etter opplysningsplikten og å sette i gang en full sak om pålegg eller sanksjoner uten at faktum er klarlagt.

Bestemmelsen hører til de mer aktive tilsynsvirkemidlene i kapittel 7. Der granskingsretten i § 50 lar myndigheten selv undersøke stedet, og opplysningsplikten i § 49 tvinger virksomheten til å legge fram det den allerede vet, gir paragrafen her myndigheten mulighet til å kreve at det blir skaffet helt ny kunnskap som ikke fantes før. Dermed dekker de tre bestemmelsene til sammen behovet myndigheten har for informasjon i den generelle tilsynsoppgaven etter § 48.