§ 49. Plikt til å gi opplysninger til forurensningsmyndigheten

Paragrafen gir forurensningsmyndigheten rett til å kreve opplysninger fra den som forurenser eller kan skape avfallsproblemer, og plikten gjelder selv om den som blir spurt normalt har taushetsplikt. Har vedkommende særlige grunner til det, kan myndigheten også kreve svar fra folk som utfører arbeid for den opplysningspliktige, for eksempel ansatte eller innleide. Opplysninger kan i tillegg kreves fra andre offentlige myndigheter, uten hinder av den taushetsplikten som ellers gjelder der, og myndigheten bestemmer selv hvordan opplysningene skal gis.

I praksis er dette hovedhjemmelen for at forurensningsmyndigheten skal få vite hva den har med å gjøre. Uten opplysninger fra virksomheten selv ville det vært nesten umulig å vurdere om en aktivitet fører til forurensning, i hvilket omfang det skjer og hva som må gjøres for å rette opp i det. Plikten kan gjøres gjeldende både gjennom en generell forskrift som gjelder mange på en gang, og gjennom et enkeltvedtak rettet mot en bestemt virksomhet. At taushetsplikt ikke er noe hinder, er avgjørende, siden mye av den informasjonen myndigheten trenger, ellers ville vært skjermet, for eksempel forretningshemmeligheter eller helseopplysninger om ansatte.

Opplysningsplikten er et av flere verktøy forurensningsmyndigheten har til å utføre tilsynsoppgaven sin etter § 48, og den utfyller granskingsretten i § 50 og retten til å pålegge egne undersøkelser i § 51: mens § 51 handler om å få utført nye undersøkelser, handler paragrafen her om å få fram informasjon som allerede finnes. Statsforvalterens tilsyn med kommunene etter § 48a kan også bygge på opplysninger innhentet med grunnlag i paragrafen her.