§ 50. Forurensningsmyndighetens rett til gransking

Paragrafen gir forurensningsmyndigheten en vidtgående rett til å komme seg inn på eiendommer og virksomheter for å utføre tilsynsoppgavene sine. Retten gjelder ikke bare der forurensning allerede har skjedd, men også der den bare kan komme til å skje, og tilsvarende for virksomhet som kan skape avfallsproblemer. I tillegg kan myndigheten kreve å få se og gjennomgå dokumenter og annet materiale som kan ha betydning for gjøremålene dens etter loven.

I praksis brukes retten typisk til stedlige inspeksjoner, altså at myndigheten møter opp på anlegget eller eiendommen for å se selv hvordan driften faktisk foregår, i stedet for bare å stole på det virksomheten rapporterer selv. Loven setter samtidig en klar spilleregel for hvordan slike inspeksjoner skal gjennomføres: myndigheten skal først ta kontakt med representanter for virksomhetens ledelse, ikke gå rett på gulvet uten videre. Etter kontrollen skal virksomheten som hovedregel få en skriftlig rapport om resultatet, slik at den vet hva myndigheten har funnet og kan forholde seg til det. Bare tungtveiende hensyn kan gjøre at rapporten unntaksvis ikke blir gitt.

Granskingsretten er en av flere byggeklosser i tilsynssystemet i kapittel 7. Den utfyller opplysningsplikten i § 49, som gir myndigheten rett til å kreve informasjon uten selv å måtte møte opp, og pålegget om undersøkelser i § 51, som lar myndigheten kreve at virksomheten selv utfører eller betaler for nærmere undersøkelser. Sammen med den generelle tilsynsoppgaven i § 48 utgjør disse reglene grunnlaget for at forurensningsmyndigheten skal kunne kontrollere om loven faktisk følges i praksis.