§ 1-1. Virkeområde: hva foretakspensjonsloven gjelder for

Denne paragrafen sier hva loven gjelder for. Den omfatter foretakspensjonsordninger, altså tjenestepensjon som en arbeidsgiver ordner for de ansatte. Den omfatter også virksomhetene som har slik pensjon eller er i ferd med å opprette den. Loven regulerer altså både ordningen som sådan og foretaket som arbeidsgiver. Paragrafen fungerer som en inngangsport til resten av loven. Faller en ordning utenfor, gjelder ikke reglene i de andre kapitlene for den. Paragrafen sier ikke noe om hvordan ordningen er bygd opp. Det ligger i de senere kapitlene.

Andre ledd sier hvem som kan stå på den andre siden av avtalen. Ordningen opprettes ved avtale med en pensjonsinnretning. Det kan være et livsforsikringsselskap eller en pensjonskasse (en egen innretning som forvalter pensjonsmidler) med norsk tillatelse. Tilsvarende selskaper og kasser fra andre EØS-stater kan også brukes, hvis de har adgang til å drive slik virksomhet i Norge. Eksempel: et foretak som vil gi de ansatte foretakspensjon, må velge en av disse aktørene som avtalepart.

Tredje ledd gjør at loven også gjelder på Svalbard. Det vises til Svalbardloven fra 1925.

Paragrafen henger sammen med naboene. § 1-2 definerer begreper, og der er «pensjonsordning» knyttet til ordningene som er nevnt i andre ledd her. Samme paragraf forklarer at «regelverket» er forsikringsavtalen med vilkår og pensjonsplan, altså dokumentene som styrer ordningen. § 1-3 lar Kongen gi utfyllende regler til loven. Flere senere paragrafer viser tilbake hit. Titlene tilsier at loven har egne regler for pensjonskasser (§ 4-8), for forsikringsforholdet etter fripolise (§ 4-9) og for utenlandske statsborgere (§ 4-10).