§ 25-6. Tap av retten til å praktisere for trygdens regning (Helsedirektoratet)
- Helsedirektoratet kan stanse godtgjørelse til behandlere som forsettlig eller grovt uaktsomt har medvirket til uberettiget utbetaling, brutt plikter eller gitt misvisende opplysninger.
- Vedtaket kan vare i inntil fem år; ved vanlig uaktsomhet gjelder tre år og bare kapittel 5.
- Stønad ytes ikke på grunnlag av erklæringer fra en behandler som har mistet retten, med mulighet for unntak.
- Vedtaket kan påklages til Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten.
§ 25-6. Tap av retten til å praktisere for trygdens regning (Helsedirektoratets myndighet)
- gjør seg skyldig i uberettiget utbetaling fra trygden,
- ikke oppfyller lovbestemte plikter, eller
- gir misvisende opplysninger eller erklæringer som kan føre til uberettiget utbetaling av trygdeytelser.
Vedtak etter første punktum gis rettsvirkning for alle lovens stønadsområder. Vedtaket kan gis virkning for inntil fem år.
Paragrafen lar Helsedirektoratet, eller et organ direktoratet peker ut, stanse godtgjørelsen fra trygden til en behandler eller tjenesteyter. I praksis betyr det at vedkommende mister retten til å praktisere for trygdens regning. Bakgrunnen er alvorlige tillitsbrudd: at behandleren har fått i stand utbetalinger som ikke var berettiget, ikke har fulgt plikter som loven setter, eller har gitt villedende opplysninger som kan gi slike utbetalinger.
Loven har to nivåer. Er forholdet forsettlig eller grovt uaktsomt (svært klanderverdig), gjelder vedtaket alle stønadsområder i loven og kan vare i inntil fem år. Er behandleren bare uaktsom (har ikke vist tilbørlig aktsomhet), kan direktoratet stanse godtgjørelsen for behandling etter kapittel 5, og da i inntil tre år. Skillet gjør at graden av skyld avgjør både hvor bredt vedtaket rekker og hvor lenge det varer.
Vedtaket får følger også for pasientene og andre stønadssøkere. Trygden gir ikke stønad på grunnlag av en erklæring eller uttalelse fra en behandler som er fratatt retten på det aktuelle området. Dette gjelder både etter denne paragrafen og etter § 25-7. Helsedirektoratet kan gjøre unntak hvis det ville være urimelig å nekte stønad. Vedtak etter paragrafen er enkeltvedtak (avgjørelser i en enkeltsak), og de kan påklages til Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten.
Paragrafen har en søster i § 25-7, der Arbeids- og velferdsdirektoratet har tilsvarende myndighet. Arbeidsdelingen går ut fra denne lesingen av tekstene: Helsedirektoratets vedtak ved vanlig uaktsomhet gjelder behandling etter kapittel 5, mens Arbeids- og velferdsdirektoratets vedtak ved vanlig uaktsomhet gjelder resten av loven. Reglene om unntak og klage er nesten like i de to paragrafene, men klageinstansen er en annen: Etter § 25-7 går klagen til NAV Klageinstans eller organet direktoratet bestemmer. Mildere reaksjon finnes i § 25-7a, der Arbeids- og velferdsdirektoratet kan gi en formell advarsel. Overtredelsesgebyr ved uriktig forskriving av visse legemidler og lignende er regulert i § 25-6a.