§ 2-13. Begrenset medlemskap for dem med utenlandsk pensjon og annen utenlandsk trygd

Paragrafen setter en grense for medlemskapet til dem som har flyttet til Norge etter 1992 og får en utenlandsk pensjon på nivå med minste pensjonsnivå for enslige. For denne gruppen dekker folketrygdmedlemskapet ikke alle ytelser hele tiden. Det gjelder blant annet uføretrygd, alderspensjon og barnepensjon, som kommer fra kapitlene 12, 19 og 18.

Disse ytelsene er med i medlemskapet bare i perioder der personen har pensjonsgivende inntekt eller får pensjon fra folketrygden. Eksempel: en person flytter til Norge etter 1992 og lever av utenlandsk pensjon alene. I de årene har vedkommende ingen inntekt her, og medlemskapet gir da ikke rett til disse ytelsene. Begynner personen å jobbe, kommer ytelsene med i medlemskapet for de periodene.

Hva minste pensjonsnivå er, framgår av § 19-8. Der kreves det minst fem års trygdetid for å få nivået, og full sats krever 40 års trygdetid. Er trygdetiden kortere, blir nivået tilsvarende lavere. Satsene avhenger av sivilstatus og av størrelsen på ektefellens inntekt og pensjon, og de fastsettes ved den årlige reguleringen av alderspensjoner.

Andre ledd gir departementet myndighet til å gi forskrifter om unntak fra medlemskap for personer som er sikret tilfredsstillende dekning fra utlandet, og for familiemedlemmer de forsørger. Paragrafen står blant flere som avgrenser medlemskapet. Paragraf 2-12 unntar ansatte på turistskip, og § 2-11 unntar ambassadepersonell og ansatte i internasjonale organisasjoner. Paragraf 2-10 slår fast at begrenset medlemskap bare gir grunnlag for de ytelsene medlemskapet omfatter, og § 2-9 viser hvilken dekning frivillige medlemmer utenfor Norge kan få.