§ 22-4. Overtredelsesgebyr for brudd på regler om revisjonsutvalg og revisorvalg
§ 22-4. Overtredelsesgebyr ved overtredelse av regler om revisjonsutvalg og valg av revisor
- §§ 8-18 og 8-19 og bestemmelsene i revisjonsforordningen, jf. revisorloven § 12-1, om revisjonsutvalgets oppgaver
- revisjonsforordningen, jf. revisorloven § 12-1, artikkel 16 om valg av revisor
- revisjonsforordningen, jf. revisorloven § 12-1, artikkel 17 om revisjonsoppdragets varighet.
Paragrafen lar Finanstilsynet ilegge et finansforetak overtredelsesgebyr (en økonomisk reaksjon uten straffesak) når foretaket bryter reglene om revisjonsutvalg og om valg av revisor. Den gjelder bare dette området; øvrige brudd på loven rammes av § 22-1 eller andre virkemidler i kapittelet.
Gebyret kan gis ved brudd på tre grupper regler. Den første er §§ 8-18 og 8-19 og revisjonsforordningen om revisjonsutvalgets oppgaver. Den andre er forordningens artikkel 16 om valg av revisor. Den tredje er artikkel 17 om hvor lenge et revisjonsoppdrag kan vare. Etter § 8-18 må finansforetak som regnes som foretak av allmenn interesse ha revisjonsutvalg, og etter § 8-19 skal utvalget støtte styret med forberedelser og råd. Utvalget skal blant annet forberede valget av revisor og vurdere revisors uavhengighet. Enkelte foretak er unntatt fra plikten, for eksempel heleide datterforetak i konsern der morselskapet har revisjonsutvalg. Eksempel: Et finansforetak av allmenn interesse har ikke noe revisjonsutvalg og er heller ikke unntatt fra plikten. Da kan Finanstilsynet ilegge overtredelsesgebyr.
Loven nevner to tak: 10 millioner kroner og 2 prosent av samlet årsomsetning i siste godkjente regnskap. For et morselskap og for datterselskap av et morselskap som skal lage konsernregnskap etter direktiv 2013/34/EU er det omsetningen i siste godkjente konsernregnskap som teller. Departementet kan gi utfyllende forskrift.
Revisjonsforordningen gjelder som lov i Norge etter revisorloven § 12-1, og derfor kan brudd på forordningens artikler gi gebyr etter denne paragrafen. § 22-5 lister momenter som kan telle ved avgjørelsen, blant annet hvor grovt og langvarig bruddet var, foretakets finansielle styrke og om det har samarbeidet med Finanstilsynet. § 22-6 setter en foreldelsesfrist på fem år etter at bruddet opphørte.