§ 16-3. Klageorgan og sakskostnader i tvister med forbrukere

Paragrafen handler om tvister mellom finansforetak og kunder. Kongen kan bestemme i forskrift at foretak må være tilsluttet en utenrettslig tvisteløsningsordning (et klageorgan utenfor domstolene) som er godkjent etter lov. Det gir kunden en vei å gå uten å måtte føre sak i retten.

Andre ledd er en økonomisk sikring for forbrukere. Hvis det ikke ligger noen uttalelse fra klageorganet i tvisten, og saken havner i domstolen, må foretaket dekke både sine egne og forbrukerens nødvendige sakskostnader for behandlingen i første instans. Det samme gjelder i høyere rettsinstanser hvis foretaket er den som anker.

Reglene om småkravprosess i tvisteloven § 10-5 brukes ikke når kostnadene beregnes. Tvisteloven begrenser ellers erstatning for sakskostnader til bestemte poster, og for noen poster settes et tak i forhold til tvistesummen. Denne begrensningen gjelder altså ikke her. Foretaket kan derfor ikke sette forbrukerens krav om sakskostnader lavt med henvisning til småkravsreglene.

Eksempel: En forbruker og et finansforetak er uenige om et krav. Det finnes ingen uttalelse fra klageorganet, og forbrukeren går til retten. Foretaket må da dekke begge parters nødvendige sakskostnader i første instans, uten begrensningene i småkravsreglene.

Tredje ledd lar departementet gi forskrift om utenrettslig tvisteløsningsordning, blant annet om kostnadsansvaret ved behandlingen. Paragrafen står blant reglene om kundeforholdet. § 16-1 stiller krav til hvordan foretaket organiserer kundebehandlingen, og § 16-2 regulerer taushetsplikten. § 16-5 gir kundene informasjon om garantiordninger, og § 16-8 gjelder opplysninger om priser.