§ 1-2. Virkeområdet: hvor og for hvem gjelder loven?

Paragrafen sier hvor langt loven rekker. Hovedregelen er at loven følger virksomhet som drives i Norge, eller som skal starte opp her. Den følger også norske finansforetak når de driver virksomhet i utlandet. Det avgjørende er dermed hvor virksomheten foregår og hvor foretaket hører hjemme.

Utenlandske finansforetak er dekket i mindre grad. Åpner et utenlandsk foretak filial i Norge, eller tilbyr det tjenester over grensen uten å etablere seg her, gjelder loven bare så langt kapittel 5 fastsetter det. Kapittel 5 er derfor nøkkelen for slike foretak. De øvrige kapitlene treffer dem ikke automatisk.

For en som vurderer om loven gjelder, er spørsmålene tre: drives virksomheten her, er foretaket norsk, eller er det et utenlandsk foretak med filial eller grensekryssende tilbud. Er svaret ja på det siste, går man videre til kapittel 5 og ikke til hovedreglene.

Tredje ledd legger til Kongen å avgjøre hvor mye av loven som skal gjelde i Norges økonomiske sone og på Svalbard, Jan Mayen og bilandene. Loven svarer ikke selv på dette. Svaret må hentes fra Kongens avgjørelse.

Paragrafen må leses sammen med naboene. § 1-3 sier hvilke foretak som regnes som finansforetak, og § 1-4 hva som er et finanskonsern. § 1-6 tar ut enkelte aktører, blant annet Norges Bank og Statens Pensjonskasse. § 1-1 angir formålet, finansiell stabilitet, som virkeområdet skal tjene.

Eksempel: et norsk finansforetak driver en avdeling i utlandet. Loven gjelder for denne virksomheten. Et utenlandsk foretak med filial i Norge er derimot bare bundet av det kapittel 5 fastsetter.