§ 3-17. Tilbyderens plikter ved elektronisk signatur

Paragrafen pålegger tilbyderen (leverandøren av signaturløsningen, se § 3-16) plikter knyttet til misbruk av signaturen. Når signaturdata (dataene signaturen lages med) gjøres tilgjengelige, skal tilbyderen samtidig si fra til rettighetshaveren om hvordan misbruk varsles. Tilbyderen skal sørge for at varsler alltid kan tas imot, og straks stanse videre bruk når varselet er mottatt. Skillet mellom tilbyderen og tjenesteyteren er viktig: tilbyderen leverer signaturløsningen, mens tjenesteyteren inngår finansavtalen med kunden.

Andre ledd krever skriftlig bekreftelse fra tilbyderen på at et varsel er mottatt. Tilbyderen må kunne legge fram dokumentasjon på varselet i minst 18 måneder etter at det kom inn.

Tredje ledd hindrer at noen får tilgang til signaturdata uten at rettighetshaveren selv har bedt om det. Unntaket er når nye data erstatter tidligere utstedte data. Fjerde ledd legger risikoen ved forsendelsen på tilbyderen, også for sikkerhetsinformasjonen som skal forhindre misbruk. Det er altså tilbyderen, ikke rettighetshaveren, som bærer risikoen for at data og sikkerhetsinformasjon kommer fram til rette vedkommende.

Eksempel: Rettighetshaveren oppdager misbruk og varsler tilbyderen. Tilbyderen må da stanse videre bruk av signaturdataene med en gang og bekrefte skriftlig at varselet er mottatt.

Begrepene tilbyder, rettighetshaver og misbruk er definert i § 3-16. § 3-18 legger en tilsvarende opplysningsplikt på tjenesteyteren som tilbyr avtaleinngåelse med elektronisk signatur. § 3-19 gjelder rettighetshaverens plikter, og § 3-20 og § 3-21 gjelder rettighetshaverens ansvar for tap ved misbruk og muligheten til å lempe det. Særlig § 3-20 setter grenser for hvor mye tjenesteyteren kan kreve i erstatning fra rettighetshaveren.