§ 2-4. Varsling og rapportering til norske myndigheter

Paragrafen pålegger Etterretningstjenesten å varsle og rapportere om forhold i utlandet som har betydning for Norge. Varslingsplikten gjelder trusler og andre forhold tjenesten oppdager, og som enten krever rask håndtering eller av andre grunner haster. Rapporteringsplikten er bredere og dekker utenlandske forhold av betydning for norske interesser mer generelt, ikke bare det som haster. Hvem som mottar varsel og rapport, avhenger av om mottakeren er militær eller sivil: overfor militære myndigheter styres dette av forsvarssjefens bestemmelser, mens departementet fastsetter reglene for sivile mottakere. Paragrafen åpner også for at tjenesten, etter departementets bestemmelser, kan varsle og gi råd direkte til enkeltpersoner og virksomheter om trusler, innenfor rammen av oppgavene i kapittel 3. I slike tilfeller kan sikkerhetsgradert informasjon deles uten at mottakeren har autorisasjon eller sikkerhetsklarering etter sikkerhetsloven § 8-1, forutsatt at det er strengt nødvendig og forsvarlig ut fra sikkerhetshensyn.

I praksis fungerer bestemmelsen som en bro mellom etterretningsarbeidet og de som skal handle på informasjonen. Funn om en konkret og tidskritisk trussel skal formidles raskt, mens bredere kunnskap om internasjonale forhold rapporteres mer løpende inn i beslutningsgrunnlaget til norske myndigheter. Adgangen til å varsle virksomheter direkte er særlig aktuell når noen er utsatt for en trussel utenfra, uten at all bakgrunnsinformasjon kan deles åpent. Da kan gradert informasjon likevel gis videre dersom det er strengt nødvendig for å avverge faren, selv om mottakeren ikke er sikkerhetsklarert.

Bestemmelsen må leses sammen med resten av kapittel 2 om organisering og styring. Den bygger på oppgavene tjenesten har etter kapittel 3, og på departementets overordnede styringsrolle etter § 2-3. § 11-2 regulerer taushetsplikt, som setter rammer for hva som ellers kan deles av tjenestens ansatte.