§ 2-3. Alle-til-alle-kommunikasjon og samtrafikk

Paragrafen skal sikre at brukere kan nå hverandre på tvers av tilbydere. Alle tilbydere har både rett og plikt til å forhandle med andre tilbydere om samtrafikk (at kundene til ulike tilbydere kan kommunisere med hverandre). Det er altså ikke opp til den enkelte tilbyder å avvise forhandlinger.

Når det trengs for å sikre at alle kan nå alle, kan departementet pålegge tilgangsplikter overfor enhver tilbyder. Tilbydere av nummeruavhengige person-til-person-tjenester er unntatt. Plikten kan omfatte å inngå samtrafikkavtale. Eksempel: kundene til tilbyder A kan ikke nå kundene til tilbyder B. Departementet kan da pålegge tilgang, og et pålegg kan gå ut på å inngå avtale.

Store meldingstjenester uten telefonnummer har en egen regel. Har tilbyderen betydelig dekning og mange brukere, kan departementet pålegge tjenesten å virke sammen med andre kommunikasjonstjenester. Det krever at en bindende gjennomføringsrettsakt etter EØS-avtalen foreligger. Departementet kan dessuten gi enkeltvedtak (avgjørelse i en konkret sak) og forskrift for at brukerne skal nå hverandre, blant annet med krav om bestemte standarder og om hvordan informasjon fra myndigheter og andre tilbydere brukes.

Prosedyren er lagt til kapittel 14. Loven sier at et pålegg etter andre ledd skal følge § 14-2 og § 14-3. Etter § 14-2 skal interesserte aktører få uttale seg før vedtaket fattes, og forslag og uttalelser publiseres på Nkoms nettside. Paragrafen viser også til § 14-2 selv når den nevner avgjørelser etter § 2-3. § 14-3 gjelder konsultasjon med EFTAs overvåkningsorgan, BEREC og myndigheter i EØS. I kapittel 2 henger paragrafen sammen med registreringsplikten i § 2-1 og med kravene til nett og utstyr i § 2-4. Etter § 2-5 må tilbydere bevare taushet om opplysninger de får under forhandlinger om samtrafikk. Bestemmelsen om overtredelsesgebyr i § 15-12 viser til denne paragrafen.