§ 25. Rettssteder og rettslokaler for tingrettene

Paragrafen handler om hvor tingrettene holder til og hvem som betaler for lokalene. Kongen bestemmer hvor tingrettene har sine faste rettssteder, og endringer må forelegges for Stortinget. Kommunene får ansvaret for lokalene når staten ikke selv stiller dem til rådighet. Til slutt sier paragrafen hvor en sak skal behandles.

Stiller ikke staten lokale til rådighet, må kommunen skaffe både rettssal og andre nødvendige rom. Kommunen dekker også løpende utgifter som oppvarming og renhold. Er flere kommuner berørt, deles regningen etter folketallet, men domstoladministrasjonen kan i særlige tilfeller velge en annen fordeling. Lokalene kan ikke tas i bruk uten at domstoladministrasjonen har godkjent dem. For jordskifteretten gjelder samme mønster: kommunen skaffer lokale hvis staten ikke gjør det, og reglene om rom, utgifter og godkjenning gjelder tilsvarende for lokaler til rettsmøter.

Sakene skal som hovedregel behandles ved rettsstedet i den delen av rettskretsen de geografisk hører til. Det finnes en åpning for fleksibilitet: Er det hensiktsmessig, kan en sak behandles ved et annet fast rettssted i kretsen, eller retten kan settes på et annet sted. Regelen gjelder både tingrettene og jordskifterettene.

Paragrafen har nær sammenheng med § 22, der Kongen fastsetter inndelingen i rettskretser (domssogn), og der Stortinget også må få forelagt endringer. Slik kan Stortinget følge med både på kretsene og på hvor rettene har sitt faste sted. Naboparagrafene tar for seg andre deler av domstolstrukturen: § 21 om hvem som treffer avgjørelser som ikke gjelder enkeltsaker, § 23 om dommerfullmektiger, § 26a om domsmyndighet på kontinentalsokkelen og § 27 om forliksråd i hver kommune.