§ 8-1. Hovedregelen om motregning i konkurs

Hovedregelen er at den som har en fordring på skyldneren som kan meldes i boet, kan bruke fordringen til å motregne fullt ut mot det vedkommende selv skylder boet. Motregning er utelukket i de tilfellene den uansett ville vært det etter alminnelige regler, altså også om skyldneren hadde vært solvent — for eksempel fordi fordringene av sin art ikke lar seg motregne mot hverandre. At det du skal motregne med, opprinnelig gjaldt noe annet enn penger, eller forfaller senere enn det skyldneren skylder deg, er derimot ikke i seg selv nok til å stenge for motregning. Grensen går likevel ved at skyldnerens krav var forfalt før boåpningen mens ditt eget krav først forfaller etterpå — da kan motregning ikke kreves.

Regelen fungerer som en beskyttelse for den enkelte kreditor: i stedet for å måtte betale fullt ut til boet og deretter bare få dekket en brøkdel som dividende, kan vedkommende trekke fra det boet skylder tilbake med det fulle beløpet. Praktisk betyr dette at tidspunktet for når de to kravene oppstod og forfaller, blir avgjørende for om motregning i det hele tatt er mulig. Er motregning én gang utelukket på et stadium av insolvensbehandlingen, kan den ikke plutselig bli tillatt senere i prosessen — adgangen låses altså fast tidlig.

Paragrafen åpner kapitlet om motregning og er hovedregelen som de øvrige bestemmelsene bygger videre på og begrenser, blant annet reglene om fordringer ervervet fra tredjeperson i § 8-2, om motregning der fordringshaveren har satt seg i gjeld for å kunne motregne i § 8-3, om etterprioriterte motfordringer i § 8-4 og om betingede motfordringer i § 8-5.