§ 29. Staten betaler for farskapssaken i retten
I en farskapssak skal staten dekke de utgiftene som domstolen har for å finne ut hvem som er faren. Dette inkluderer kostnader til blant annet DNA-tester, vitner retten kaller inn, og eventuelle sakkyndige.
Staten ber den kostnaden som retten har med saka, også kostnaden med å få tak i opplysningar som retten finn naudsynte.
I vanlige sivile rettssaker (for eksempel hvis du saksøker naboen for å ha bygget garasjen for nær tomtegrensen), gjelder prinsippet om at "taperen betaler alt". Den som taper saken, må betale både sine egne og vinnerens advokatutgifter, samt alle gebyrer til retten.
Siden samfunnet har en overordnet interesse av at barn får riktig juridisk far (og for å sikre barnebidrag), ville det vært urettferdig om en blakk mor eller en uskyldig anklaget mann ble ruinert av rettssaken.
Derfor har vi § 29. Den sier at staten tar regningen for selve opplysningen av saken. Hvis dommeren beordrer tre menn, moren og barnet til å ta DNA-test hos legen, er det staten som betaler for legetimene og analysen på laboratoriet. Hvis dommeren må bruke penger på å finne en forsvunnet person (for eksempel en annonse i avisen), er det også staten som tar regningen.
Kari har gått til sak mot både Geir og Thomas. Retten krever DNA-tester av alle. Begge mennene tester negativt. Retten graver videre og finner en tredje mann, Pål, som også blir testet på statens regning. Totalt sett har DNA-testene, brev og innkallinger kostet titusener av kroner. Hverken Kari, Geir, Thomas eller Pål får fakturaen for dette i posten. Staten betaler, fordi det var nødvendig for retten å finne sannheten.
- Tro at du må betale tusenvis av kroner for DNA-testen hvis du taper saken.
- Tro at "staten betaler alt" også betyr at staten betaler for den dyreste advokaten du kunne finne (staten betaler bare for *rettens* utgifter).
Du trenger ikke bekymre deg for kostnadene til DNA eller rettens saksbehandling. Det går av seg selv. Men du må være oppmerksom på advokatutgiftene (se "Dumme spørsmål").