Paragraftekst
Hva betyr dette på vanlig norsk?
Loven setter ingen krav til at en eiendomsavtale må være skriftlig for å være gyldig. Et muntlig løfte om å selge huset til naboen for 3 millioner kroner kan i teorien være en bindende avtale.
Men her er det viktig å forstå to ting:
Første ting: Én av partene kan alltid kreve at avtalen skrives ned. Det kan du, og det kan den andre parten. Krever noen det, plikter den andre å gå med på en skriftlig versjon.
Andre ting: En muntlig avtale om eiendom er et juridisk mareritt å bevise. Det er ditt ord mot den andres. I praksis inngås nesten alle eiendomssalg skriftlig, ofte via en meglerkontrakt.
Loven krever heller ikke notarius publicus, vitneforbud eller noe annet formelt — bare at det er en avtale mellom to parter.
Eksempel
Tom og Eva er søsken. De blir muntlig enige om at Eva kjøper Toms andel av foreldrenes hytte for 800 000 kr. Tre måneder senere sier Tom at han aldri har sagt noe slikt. Eva har ingen skriftlig avtale. Hun kan ha rett, men det er svært krevende å bevise i retten uten dokumentasjon. Hadde de skrevet det ned — en enkel epost med bekreftelse er bedre enn ingenting — hadde situasjonen vært en annen.
Vanlige feil
- Mange tror en epost eller SMS ikke er tilstrekkelig dokumentasjon. En klar skriftlig bekreftelse — selv per epost — kan ha stor bevisverdi.
- Noen tror at et «bud akseptert»-brev fra megler er den endelige avtalen. Det er det ofte, men den formelle kjøpekontrakten signeres i tillegg og er mer detaljert.
- Muntlige tilleggsavtaler («vi ble enige om at kjøkkenutstyret fulgte med») er svært vanskelig å håndheve i ettertid.
Hva bør du gjøre?
Sett alltid avtalen skriftlig — uansett om du selger til en fremmed eller til din beste venn. Bruk en megler, eller skriv i det minste en enkel kontrakt begge signerer. Det er billig forsikring.