§ 90. Rettens behandling av blokkeringsbegjæringer
- Retten sjekker først om begjæringen om nettstedspålegg må avvises av formelle grunner.
- Er saken åpenbart uten grunnlag, kan retten forkaste den straks uten videre behandling.
- Ellers skal tjenesteyterne og nettstedets innehaver få uttale seg, med mindre innehaveren er ukjent.
- Haster saken, kan retten beslutte pålegg uten å høre motpartene først.
§ 90. Behandling av begjæringen
§ 90 beskriver saksbehandlingen etter at en begjæring om nettstedsblokkering er kommet inn til retten, og bygger opp under flere filtre før et pålegg kan gis. Først sjekker retten av eget tiltak om saken må avvises, for eksempel på grunn av formelle mangler; kan mangelen rettes, får den som har fremsatt kravet, en frist til det, ellers avvises saken. Består begjæringen denne testen, men fremstillingen i den viser at kravet uansett ikke kan føre frem, kan retten forkaste den straks uten videre behandling.
Overlever begjæringen begge disse innledende vurderingene, skal den sendes til alle tjenesteyterne og til innehaveren av nettstedet, slik at de får mulighet til å uttale seg før retten avgjør saken. Er innehaveren av nettstedet ukjent, eller har vedkommende ukjent adresse, kan retten likevel gå videre uten at innehaveren har fått uttale seg. Retten velger selv om saken skal behandles skriftlig eller ved muntlige forhandlinger; blir det muntlige forhandlinger, skal alle parter innkalles, med unntak for en nettstedsinnehaver som er ukjent eller ikke lar seg finne. Haster saken, kan retten dessuten treffe avgjørelse om pålegg uten å høre motpartene i det hele tatt.
Bestemmelsen bygger direkte på § 89, som stiller kravene til hvordan begjæringen skal utformes, og danner grunnlaget for rettens avgjørelse etter § 91. Blir pålegget besluttet uten at innehaveren av nettstedet eller andre saksøkte har fått uttale seg, følger det av § 92 at de kan kreve etterfølgende forhandlinger i etterkant. Reglene henger også sammen med gjennomføringen av pålegg og adgangen til å få det opphevet.