§ 54. Krav til søk etter rettighetshaver før hitteverk
- Før et verk kan regnes som hitteverk, må institusjonen gjennomføre og dokumentere et grundig søk etter rettighetshaveren.
- Søket skal skje i kilder som passer for typen verk, og som hovedregel i landet der verket først ble utgitt eller sendt.
- For filmverk skal søket skje i landet der produsenten bor eller har sitt sete.
- Dukker det opp spor til andre land, må institusjonen også lete der, og departementet kan gi nærmere forskrifter om fremgangsmåten.
§ 54. Omfattende søk etter rettighetshavere mv
Paragrafen stiller krav til hvor grundig en institusjon må lete etter rettighetshaveren før et verk kan få status som hitteverk etter § 52. Søket skal gjøres i god tro, og det skal dokumenteres skriftlig - dokumentasjonen skal sendes videre til Nasjonalbiblioteket. Hvilke kilder som er relevante, avhenger av hva slags verk det er snakk om: et musikkstykke krever andre kilder enn en spillefilm. Som hovedregel skal letingen skje i det EØS-landet der verket først ble utgitt eller sendt i radio eller fjernsyn. Er verket aldri utgitt, men likevel gjort tilgjengelig med rettighetshaverens samtykke, skal institusjonen i stedet lete i landet der den selv holder til. For filmverk gjelder en egen regel: da skal letingen skje der produsenten bor eller har sitt sete. Er det tegn til at viktig informasjon finnes andre steder, må institusjonen også undersøke kildene der. Departementet kan gi utfyllende forskrifter om hvordan slike søk og dokumentasjon skal gjennomføres.
Bestemmelsen er selve inngangsporten til reglene om hitteverk. Uten et dokumentert søk etter denne paragrafen kan et verk aldri få status som hitteverk etter § 52, og institusjonen får da heller ikke bruke det etter § 53. § 51 avgrenser hvilke institusjoner - biblioteker, arkiv, museer og lignende - som i det hele tatt kan gjennomføre slike søk og påberope seg reglene.
Tenk deg et filmarkiv som vil bruke en gammel dokumentarfilm der produsenten ikke er kjent. Arkivet må da lete i registre og kilder som er vanlige for filmverk, i det landet der produsenten hadde sitt sete da filmen ble laget. Finner arkivet spor som tyder på at produsenten senere flyttet til et annet EØS-land, må arkivet også undersøke kilder der før filmen kan regnes som hitteverk.