§ 54. Krav til søk etter rettighetshaver før hitteverk

Åndsverkloven·LOV-2018-06-15-40
Kort oppsummert
Lovteksten ordrett

§ 54. Omfattende søk etter rettighetshavere mv

Før et litterært verk, lydopptak eller filmverk kan få status som hitteverk etter § 52, skal det utføres og dokumenteres et omfattende søk i god tro etter rettighetshavere til verket eller lydopptaket. Dokumentasjon av søket skal videreformidles til Nasjonalbiblioteket.
Det omfattende søket foretas i de kilder som er relevante for den aktuelle verkstypen eller lydopptaket.
Søket skal foretas i det land innenfor EØS-området der verket eller lydopptaket første gang ble utgitt eller utsendt. Dersom verket eller lydopptaket ikke har blitt utgitt eller utsendt, men har blitt gjort tilgjengelig for allmennheten med rettighetshavers samtykke av en institusjon etter § 51, skal det søkes i det EØS-landet der institusjonen er etablert.
For filmverk der produsenten har sitt sete eller bosted i et EØS-land, skal søket foretas i dette landet.
Dersom det finnes tegn på at relevant informasjon om rettighetshaveren er tilgjengelig i andre land enn det som fremgår av første til fjerde ledd, skal informasjonskilder derfra også undersøkes.
Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om gjennomføring og dokumentasjon av omfattende søk og bruk av hitteverk, herunder om søkekilder og videreformidling av dokumentasjon til Nasjonalbiblioteket.
Kilde: Lovdata — Åndsverkloven § 54
Hva betyr dette?

Paragrafen stiller krav til hvor grundig en institusjon må lete etter rettighetshaveren før et verk kan få status som hitteverk etter § 52. Søket skal gjøres i god tro, og det skal dokumenteres skriftlig - dokumentasjonen skal sendes videre til Nasjonalbiblioteket. Hvilke kilder som er relevante, avhenger av hva slags verk det er snakk om: et musikkstykke krever andre kilder enn en spillefilm. Som hovedregel skal letingen skje i det EØS-landet der verket først ble utgitt eller sendt i radio eller fjernsyn. Er verket aldri utgitt, men likevel gjort tilgjengelig med rettighetshaverens samtykke, skal institusjonen i stedet lete i landet der den selv holder til. For filmverk gjelder en egen regel: da skal letingen skje der produsenten bor eller har sitt sete. Er det tegn til at viktig informasjon finnes andre steder, må institusjonen også undersøke kildene der. Departementet kan gi utfyllende forskrifter om hvordan slike søk og dokumentasjon skal gjennomføres.

Bestemmelsen er selve inngangsporten til reglene om hitteverk. Uten et dokumentert søk etter denne paragrafen kan et verk aldri få status som hitteverk etter § 52, og institusjonen får da heller ikke bruke det etter § 53. § 51 avgrenser hvilke institusjoner - biblioteker, arkiv, museer og lignende - som i det hele tatt kan gjennomføre slike søk og påberope seg reglene.

Tenk deg et filmarkiv som vil bruke en gammel dokumentarfilm der produsenten ikke er kjent. Arkivet må da lete i registre og kilder som er vanlige for filmverk, i det landet der produsenten hadde sitt sete da filmen ble laget. Finner arkivet spor som tyder på at produsenten senere flyttet til et annet EØS-land, må arkivet også undersøke kilder der før filmen kan regnes som hitteverk.

Relaterte paragrafer
Alle §§ i åndsverkloven →
Gratis vurdering av din sak