§ 53. Bruk av hitteverk i bibliotek, arkiv og museer
- Institusjoner nevnt i § 51 kan digitalisere, bevare og vise frem hitteverk – verk uten kjent rettighetshaver.
- Bruken krever tilknytning til EØS, at institusjonen holder til i EØS, og at inntekter bare dekker egne kostnader.
- Kringkastere kan bare bruke egne lyd- og filmopptak fra før 2003.
- Meldes en rettighetshaver, må bruken stanse, og rettighetshaveren har krav på rimelig kompensasjon.
§ 53. Bruk av hitteverk
- fremstille eksemplar av hitteverk i samlingene for å digitalisere, indeksere, katalogisere, bevare, restaurere eller gjøre tilgjengelig for allmennheten etter bokstav b
- gjøre hitteverk i samlingene tilgjengelig for allmennheten på en slik måte at den enkelte selv kan velge tid og sted for tilgang til verket.
- hitteverket har tilknytning til et land i EØS-området ved at verket enten ble utgitt eller ble utsendt i radio eller i fjernsyn for første gang i et land i EØS-området, eller med rettighetshavers samtykke ble gjort tilgjengelig for allmennheten i et land i EØS-området av en institusjon etter § 51, og det ikke er grunn til å tro at rettighetshaveren ville ha motsatt seg bruken
- institusjonen er etablert i et EØS-land
- inntekter fra bruk av hitteverk skal kun dekke utgifter til eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring for allmennheten av hitteverk etter denne paragrafen
- kjente rettighetshavere navngis.
Paragrafen gir biblioteker, arkiv, museer og lignende institusjoner (de institusjonene som er nevnt i § 51) rett til å bruke hitteverk - altså verk der rettighetshaveren tross grundig leting ikke er funnet. Institusjonene kan digitalisere, katalogisere, bevare og restaurere slike verk, og de kan legge dem ut slik at hvem som helst selv velger tidspunkt og sted for å se dem, omtrent som ved strømmetjenester. Retten er ikke uten grenser: verket må ha en viss tilknytning til EØS-området, for eksempel ved at det først ble utgitt der, institusjonen som bruker verket må selv holde til i et EØS-land, og eventuelle inntekter fra bruken kan bare dekke institusjonens egne kostnader. Er noen av rettighetshaverne kjent, skal de navngis. For kringkastingsselskaper er retten snevrere: den gjelder bare lyd- og filmopptak i egne arkiver som selskapet selv har laget eller bestilt før årsskiftet 2002/2003. Institusjonene kan også bruke enkeltverk som selv inngår i et hitteverk, når vilkårene ellers er oppfylt.
Bestemmelsen henger tett sammen med de to foregående paragrafene. § 51 lister opp hvilke institusjoner som i det hele tatt kan påberope seg reglene om hitteverk, mens § 52 definerer selve hitteverk-begrepet og fastsetter at status som hitteverk faller bort dersom en rettighetshaver melder seg – da må bruken opphøre, og rettighetshaveren har krav på rimelig kompensasjon. § 54 beskriver hvor grundig letingen etter rettighetshaver må være før noe kan regnes som hitteverk i det hele tatt, og dokumentasjonen skal sendes til Nasjonalbiblioteket. Har verket flere rettighetshavere og bare noen av dem er ukjente, følger det av § 52 at samtykke fra de kjente er nødvendig før verket kan brukes som hitteverk for den ukjente delen.
Tenk deg et bibliotek som ønsker å digitalisere en samling gamle fotografier der fotografen ikke lar seg spore etter et grundig søk. Biblioteket kan da gjøre bildene tilgjengelige på nett slik at besøkende selv velger når de vil se dem, så lenge biblioteket holder til i et EØS-land og ikke tjener penger på visningen utover egne kostnader. Melder fotografen seg senere, må biblioteket stanse bruken og betale fotografen rimelig kompensasjon.