§ 44. Tvangslisens for samleverk til bruk i undervisning mv.

Paragrafen gir en tvangslisens: retten til å bruke deler av andres verk i samleverk beregnet på undervisning eller seremonier, uten å måtte innhente samtykke på forhånd. Det gjelder mindre deler av litterære verk og musikkverk, eller korte verk i sin helhet, når fem år er gått siden utgivelsen. Kunstverk og fotografier kan tas med på samme måte etter fem år fra offentliggjøringen. Verk som selv er laget for undervisning, kan likevel ikke brukes i et samleverk med samme formål, og digital gjengivelse faller utenfor tvangslisensen.

Til gjengjeld for at samtykke ikke trengs, har opphaveren krav på vederlag – en betaling fastsatt uavhengig av forhandling med den enkelte rettighetshaver. Ordningen gjør det enklere for forlag og skoler å sette sammen læremidler med bidrag fra mange forskjellige opphavere, uten at hver enkelt tillatelse må innhentes særskilt. Vederlagsplikten sikrer dermed at opphaveren får betalt selv i tilfeller der det ville vært upraktisk å spore opp og forhandle med hver enkelt rettighetshaver før samleverket gis ut.

Bestemmelsen inngår i en gruppe tvangs- og avtalelisenser i samme kapittel: tvangslisensen for eksamensbruk (§ 45), avtalelisensen for undervisningsvirksomhet (§ 46), avtalelisensen for institusjoner og ervervsvirksomheter (§ 47) og opptak i døgninstitusjoner (§ 48). Tvister om vederlag og andre spørsmål ved bruk av verk under tvangslisens løses etter reglene om tvisteløsning i § 62.