§ 7-1. Bevillingsgebyr for salg og skjenking
- Salgs- og skjenkebevillinger utenom Vinmonopolet koster et årlig gebyr, beregnet ut fra forventet omsatt mengde.
- Departementet fastsetter satser og innbetalingsregler, mens bevillingsmyndigheten beregner gebyret for den enkelte.
- Enkeltanledninger og ambulerende bevillinger kan få en egen, forenklet sats.
- Gebyret går til kommunen, unntatt for enkelte statlige bevillinger etter § 5-2 og § 5-3 annet ledd, der det går til staten.
§ 7-1. Bevillingsgebyrene
Paragrafen fastsetter en årlig gebyrplikt for dem som har bevilling til salg utenom Vinmonopolet eller til skjenking. Gebyret regnes ikke ut fra faktisk omsetning i etterkant, men ut fra forventet mengde alkoholholdig drikk virksomheten vil omsette. Departementet fastsetter satsene og reglene for innbetaling gjennom forskrift, mens det er bevillingsmyndigheten – i praksis som regel kommunen – som beregner og fastsetter det konkrete gebyret for hver enkelt bevillingshaver.
For bevillinger som bare gjelder en enkelt anledning, eller som er ambulerende (ikke bundet til ett fast sted), kan departementet fastsette en egen, forenklet gebyrsats. Tenk deg for eksempel et arrangement som får skjenkebevilling for én kveld: da ville et gebyr basert på forventet årsomsetning gitt lite mening, og loven åpner derfor for en særskilt sats i slike tilfeller.
Gebyret går som hovedregel til kommunen, som også er bevillingsmyndighet for de fleste salgs- og skjenkebevillinger. Unntaket er de statlige bevillingene loven selv nevner: bevilling til skjenking på tog, fly og skip etter § 5-2, og bevilling til Forsvarets messer etter § 5-3 annet ledd. For disse tilfellene tilfaller gebyret staten i stedet for kommunen, siden det er departementet, ikke kommunen, som behandler og fører tilsyn med disse bevillingene. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 7-2, som gjelder en annen inntektskilde for staten – nemlig statens andel av overskuddet til Vinmonopolet.