§ 2-1. Hvem som kan innføre alkohol til Norge

§ 2-1 fastsetter hvem som lovlig kan hente alkohol inn til Norge fra utlandet. Som hovedregel er dette forbeholdt aktører med en særskilt tillatelse: de som kan drive engrossalg, de som har tilvirkningsbevilling, eller de som har fått salgs- eller skjenkebevillingen sin utvidet til også å dekke innførsel, etter reglene i § 3-1b og § 4-2. Andre ledd åpner for to unntak fra bevillingskravet: Vinmonopolet kan innføre alkohol uten egen bevilling etter forskrifter fra departementet, og utenlandske staters representasjoner i Norge kan innføre alkohol avgiftsfritt til eget bruk i tjenesten. Tredje ledd gir privatpersoner en generell rett til å innføre alkohol til eget, personlig bruk uten noen bevilling i det hele tatt, men departementet kan i forskrift stille nærmere vilkår for når innførselen skal regnes som privat.

I praksis er det tredje ledd folk flest møter, for eksempel når de tar med vin eller sprit hjem fra utenlandsreiser eller bestiller alkohol fra utenlandske nettbutikker. Skillet mellom privat innførsel og næringsvirksomhet er viktig, fordi den som driver kommersiell innførsel uten bevilling, bryter loven. Adgangen til å utvide en salgsbevilling til å omfatte innførsel, slik § 3-1b beskriver, brukes typisk av produsenter som selv henter inn råvarer eller ferdigvarer til egen virksomhet, mens den tilsvarende utvidelsen for skjenkebevillinger etter § 4-2 gjelder virksomheter som skjenker det de selv har innført.

§ 2-1 henger sammen med reglene om utførsel i § 2-2, som stiller tilsvarende krav om tilvirkningsbevilling eller rett til engrossalg for den som sender alkohol ut av landet. Departementet kan gi utfyllende forskrifter om både innførsel og utførsel etter § 2-3. Når alkohol er innført privat, gjelder egne regler om hvem som kan utlevere den, jf. § 2-4, og om når utlevering kan skje, jf. § 2-5, mens Helsedirektoratet fører tilsyn med den private innførselen etter § 2-6.