§ 1-1. Virkeområde for loven om alternative investeringsfond

Paragrafen er lovens inngangsport. Den forteller hva loven handler om: styring av alternative investeringsfond, og den øvrige virksomheten en forvalter driver med hjemmel i loven. Det er altså forvalteren og forvalterens virksomhet som står i sentrum. Hva som regnes som forvalter og som alternativt investeringsfond, avgjør definisjonene i § 1-2. Der er en forvalter et foretak som driver slik fondsforvaltning på forretningsmessig basis, og forvaltning betyr porteføljeforvaltning og risikostyring for slike fond. Begge begrepene gjelder for alle reglene som følger i loven.

Paragrafen inneholder to fullmakter til å gi utfyllende regler. For det første kan Kongen bestemme hvordan loven skal virke på Svalbard og på kontinentalsokkelen, og kan sette opp særordninger når forholdene på stedet tilsier det. For det andre kan departementet gi forskrift om hvordan loven skal anvendes overfor utenlandske foretak som driver virksomhet i Norge, og overfor norske foretak som driver virksomhet i utlandet. Selve lovteksten gir ingen svar på disse spørsmålene. Svarene ligger i regler som eventuelt fastsettes med hjemmel i paragrafen.

Virkeområdet avgrenses videre i nabobestemmelsene. § 1-3 tar en rekke foretak helt utenfor loven, blant andre pensjonsforetak og nasjonale sentralbanker. § 1-4 gir en lettere ordning for forvaltere hvis samlede forvaltningskapital ligger under bestemte terskler i euro. For dem gjelder bare kapittel 9 og selve § 1-4. § 1-5 er en forskriftshjemmel om forvalteres adgang til å investere i verdipapiriserte posisjoner. § 1-6 lar næringsorganisasjoner behandle visse personopplysninger når de vurderer om ansatte hos forvaltere skal få, miste eller bli advart om autorisasjon. Til sammen gir §§ 1-1 til 1-6 en ramme rundt hva loven omfatter og hvem den treffer.