Forskrift om krav til helsepersonells attester, erklæringer o.l.

FOR-2008-12-18-1486 · Helse- og omsorgsdepartementet · I kraft 2009-01-01
⚖️ Fastsatt med hjemmel i: helsepersonelloven

Forskrift om krav til helsepersonells attester, erklæringer o.l.

§ 1. Formål

Forskriftens formål er å bidra til at helsepersonells attester, erklæringer o.l. utformes på en måte som gir høy kvalitet og legitimitet.

§ 2. Forskriftens virkeområde – definisjoner

Med attest, erklæring o.l. menes enhver skriftlig bevitnelse, bekreftelse, vurdering e.l. avgitt av helsepersonell som ledd i yrkesutøvelsen for å dokumentere helseopplysninger, helsetilstand eller behandlingsforhold knyttet til enkeltpasienter med formål å skulle benyttes overfor andre enn pasienten selv.

§ 3. Hovedregel

Den som utsteder attest, erklæring o.l. skal være varsom, nøyaktig og objektiv, jf. helsepersonelloven § 15 første ledd første punktum.
Attest, erklæring o.l. skal være korrekt og bare inneholde opplysninger som er nødvendige for formålet, jf. helsepersonelloven § 15 første ledd andre punktum.

§ 4. Innholdsmessige krav til attester, erklæringer o.l.

Attest, erklæring o.l. skal være så utfyllende og tydelige at formålet med attesten eller erklæringen oppfylles. Dersom helsepersonellet er i tvil om attesten eller erklæringens formål, eller hvilke opplysninger eller vurderinger attesten eller erklæringen skal inneholde, skal dette avklares.
Attest, erklæring o.l. skal blant annet inneholde følgende opplysninger dersom de er relevante og nødvendige for formålet:
  1. Bakgrunn for attesten eller erklæringen, herunder formål og eventuelt mandat
  2. Opplysninger om oppdragsgiver for eller mottaker av attesten eller erklæringen
  3. Opplysninger om helsepersonellets relasjon til pasienten
  4. Bakgrunnsopplysninger om pasienten, herunder identitet, bosted og nasjonalitet
  5. Beskrivelse av rammene for eventuelle undersøkelser, herunder tid og sted for undersøkelser, bruk av tolk eller ledsagere
  6. Beskrivelse av den dokumentasjon som ligger til grunn for attesten eller erklæringen, herunder redegjørelse for om dokumentasjonen har fremkommet fra helsepersonellets egne undersøkelser, fra pasientjournal, fra annet helsepersonell eller helseinstitusjon, om dokumentasjonen er innhentet fra eller fremlagt av pasienten eller andre
  7. Beskrivelse av relevant helsetilstand og sykehistorie, herunder traumer, tidspunkt for debut, varighet, omfang, fysiske eller psykiske og sosiale følger hittil, tidligere uførhet, undersøkelser og behandling hittil, helseforhold før aktuell tilstand og medikamentbruk
  8. Status presens, herunder funn ved samtale og klinisk undersøkelse
  9. Supplerende undersøkelser som er gjennomført, herunder tester, prøver, strukturerte intervjuer o.l.
  10. Vurderinger, herunder diagnoseangivelse i henhold anerkjent diagnosekodesystem
  11. Konklusjon eller anbefaling, relatert til mandatet og med henvisning til relevante funn
  12. Konsekvenser av vurderinger og konklusjon, herunder mulige eller anbefalte tiltak i form av behandling, oppfølging eller ytterligere utredning og undersøkelse
  13. Signatur og nødvendig kontaktinformasjon, herunder sted og tid for utferdigelsen av attesten eller erklæringen, helsepersonellets navn og stilling, underskrift eller elektronisk signatur
  14. Vedlegg og annen dokumentasjon, herunder tidligere utredninger, epikriser, laboratoriefunn osv.
Attest, erklæring o.l. skal utformes på en slik måte at det er samsvar mellom attesten eller erklæringens beskrivende del og de vurderinger som er foretatt, samt samsvar mellom vurderinger og konklusjon eller anbefaling.
Dersom det er knyttet tvil eller usikkerhet til attesten eller erklæringens faktiske grunnlag, vurderinger eller konklusjon, skal dette fremgå.

§ 5. Krav til opplysninger

Attest, erklæring o.l. skal inneholde alle opplysninger som helsepersonellet bør forstå er av betydning for mottageren og for formålet med attesten, erklæringen o.l., jf. helsepersonelloven § 15 første ledd tredje punktum.

§ 6. Begrensninger når det gjelder bruk av relevant informasjon

Helsepersonell skal gjøre det klart dersom attesten, erklæringen o.l. bare bygger på en begrenset del av de relevante opplysningene helsepersonellet har, jf. helsepersonelloven § 15 første ledd fjerde punktum.

§ 7. Habilitet

I attest, erklæring o.l. skal helsepersonellet opplyse om forhold som kan ha betydning for hans eller hennes habilitet.

§ 8. Krav til utforming

Attest, erklæring o.l. skal så langt det er mulig og forsvarlig utformes på en slik måte at de kan forstås av pasienten eller pasientens representant og mottakeren. Unødvendig bruk av faguttrykk bør unngås.

§ 9. Begrensninger i egen kompetanse

Ved utstedelse av attest, erklæring o.l. skal helsepersonell være oppmerksom på begrensninger i egen fagkompetanse. Dersom helsepersonellet er i tvil om eller usikker på egen kompetanse skal dette fremgå av attesten eller erklæringen.

§ 10. Samtykke

Attest, erklæring o.l. kan bare utstedes etter pasientens samtykke eller med hjemmel i lov.
Dersom pasientens samtykke til utlevering av opplysninger er så begrenset at en attest, erklæring o.l. vil gi et ufullstendig eller misvisende bilde, må helsepersonellet gjøre oppmerksom på at attesten eller erklæringen bygger på et avgrenset materiale, jf. § 6, eller avstå fra å utstede slik attest eller erklæring.

§ 11. Ikrafttredelse

Forskriften trer i kraft 1. januar 2009.

Merknader til forskrift om krav til attester, erklæringer o.l.

Merknader til § 1. Formål:

Formålsbestemmelsen skal være førende for tolkningen av forskriftens øvrige bestemmelser
I forskriften benyttes begrepet «attester, erklæringer o.l.», jf. helsepersonelloven § 15. Når forskriften omtaler «attester, erklæringer o.l.» under ett, innebærer det at det i forskriften ikke er lagt opp til noen definisjon eller avgrensning mellom de ulike former for attester, erklæringer, bekreftelser, bevitnelser osv. som helsepersonell utsteder.
Forskriftens krav vil i utgangspunktet gjelde for alle typer attester eller erklæringer som helsepersonell utsteder. Flere av forskriftens bestemmelser forutsetter imidlertid at hvilke opplysninger som skal medtas vil kunne variere ut fra hva slags type attest eller erklæring det er snakk om, samt hvilket formål attesten eller erklæringen skal ivareta eller oppfylle, jf. nærmere om dette i merknadene til § 4. Som eksempel vil det kreves færre opplysninger i en vanlig sykemelding sammenlignet med en erklæring som er utstedt til bruk i søknad om yrkesskadeserstatning. I tillegg til at det i sistnevnte type erklæring ofte vil kreves flere opplysninger, vil det også ofte kreves en mer inngående redegjørelse for nødvendige bakgrunnsopplysninger, foretatte undersøkelser og vurderinger.

Merknader til § 2. Forskriftens virkeområde – definisjoner:

Av bestemmelsens første ledd fremgår at forskriften vil gjelde for alle grupper helsepersonell.
Hvem som er å anse for helsepersonell fremgår av helsepersonelloven § 3. I all hovedsak vil det her være snakk om autorisert helsepersonell etter helsepersonelloven § 48. Forskriften kan imidlertid også komme til anvendelse overfor personell som ikke er autorisert, men som likevel er å anse for helsepersonell i henhold til helsepersonelloven, og dermed også forskriften. Som eksempel kan tenkes logoped ved en sykehusavdeling som utarbeider attest/erklæring om en pasient som har vært til utredning eller behandling ved sykehuset.
Også i annet regelverk kan det være stilt krav til attester/erklæringer. Etter folketrygdloven er NAV gitt hjemmel til å innhente nødvendige opplysninger, jf. for eksempel folketrygdloven § 21-3 om medlemmets opplysningsplikt og § 21-4 om innhenting av opplysninger og uttalelser. I slike saker vil det derfor måtte foretas en konkret vurdering av hvilke opplysninger som skal medtas i en attest eller erklæring. I praksis vil dette i stor grad følge av de særskilte blanketter eller skjemaer som NAV har utarbeidet for de ulike sakstyper/trygdeytelser, og hvor det fremgår hvilke opplysninger som skal medtas og hvilke vurderinger helsepersonellet skal foreta.
Bestemmelsens andre ledd definerer forskriftens begrep «attester, erklæringer o.l.». Det fremgår at forskriftens krav i utgangspunktet vil gjelde for enhver skriftlig bevitnelse, bekreftelse, vurdering e.l. som helsepersonell utsteder. Som nevnt vil forskriften ikke omfatte resepter, herunder såkalte blåresepter.
Når forskriften omtaler «attester, erklæringer o.l.» under ett, innebærer det at det i forskriften ikke er lagt opp til noen definisjon eller avgrensning mellom ulike former for attester, erklæringer, bekreftelser, bevitnelser osv. som helsepersonell utsteder. Forskriften legger heller ikke opp til noen sondring mellom såkalte «behandlererklæringer» og såkalte «sakkyndigerklæringer». Som det særlig fremgår av forskriftens § 4 vil det imidlertid i praksis være stor forskjell mellom ulike attester og erklæringer når det gjelder hvilke opplysninger og vurderinger som i henhold til forskriften skal medtas.
Når forskriften benytter begrepet «pasienten» er dette også ment å omfatte de situasjonene hvor helsepersonell utsteder attest eller erklæring, men hvor den person som attesten eller erklæringen gjelder strengt tatt ikke er å anse for helsepersonellets «pasient». Eksempel på dette kan være der hvor helsepersonell uten behandlerrelasjon utsteder en sakkyndig erklæring. I slike tilfeller er det ikke naturlig å anse vedkommende som den sakkyndiges pasient i tradisjonell forstand. Forskriftens begrep «pasient» vil derfor ofte måtte forstås som «pasienten og/eller den som attesten eller erklæringen gjelder».
Enkel kommunikasjon med samarbeidende helsepersonell eller pårørende, arbeidsnotater og dokumentasjon i pasientjournal omfattes ikke av begrepet «attester, erklæringer o.l.». Arbeidsnotater utarbeidet i forbindelse med organisasjonsintern utredning og hvor helsefaglige vurderinger inngår, vil således ikke være omfattet av forskriften. Eksempel på dette kan være situasjoner hvor helsepersonell i NAV eller Norsk Pasientskadeserstatning utarbeider helsefaglige vurderinger som skal inngå i sakens beslutningsgrunnlag.

Merknader til § 3. Hovedregel:

Bestemmelsens første og andre ledd er gitt lik ordlyd som helsepersonelloven § 15 første ledd, første og andre punktum. Bestemmelsene er gjentatt i forskriften av pedagogiske grunner og skal forstås på samme måte som lovbestemmelsen.
«Som nevnt (...) er det i helsepersonelloven § 15 fastsatt regler som direkte gjelder for helsepersonells utstedelse av attester og erklæringer. Formålet med bestemmelsen er blant annet å bidra til at helsepersonells opplysninger om pasienter ikke misbrukes av helsepersonellet selv eller av andre. Bestemmelsen må ses i sammenheng med den plikt til forsvarlighet som følger av helsepersonelloven § 4, og også etiske regler og krav til god yrkesskikk for personellgruppen.
Av bestemmelsens ordlyd fremgår at attester og erklæringer skal være «korrekte». Dette må antas å omfatte både den faktiske fremstillingen i attesten/erklæringen, vurderinger av den faktiske fremstillingen, samt faglige vurderinger, jf. ovenfor om forsvarlighetsplikten etter helsepersonelloven § 4.
Når det kreves at attester/erklæringer skal være «objektive», må dette antas å innebære at attesten/erklæringen skal gi en objektiv faglig beskrivelse av pasientens helsetilstand, samt redegjøre for premisser og konklusjoner på en etterprøvbar måte.
Bestemmelsens krav om at den som utsteder attest/erklæring skal være «varsom», må blant annet antas å innebære at helsepersonellet bør ta kontakt med pasienten dersom personellet skjønner at det er tale om å utlevere spesielt sensitive opplysninger. Det er imidlertid ikke anledning til å fravike kravet til objektivitet og fullstendighet i slike tilfeller.
Det fremgår videre av bestemmelsens ordlyd at attester, erklæringer o.l. «bare skal inneholde opplysninger som er nødvendige for formålet.»
I bestemmelsens forarbeider er det presisert at helsepersonellet skal bygge sine erklæringer på nødvendig innhentet informasjon og på så omfattende undersøkelser som formålet tilsier, jf. Ot.prp.nr.13 (1998–1999) side 224. Hva som er nødvendig undersøkelse og informasjon vil kunne variere ut i fra formålet.
Etter omstendighetene må helsepersonelloven § 15 sies å inneholde en plikt for helsepersonellet til ikke å tilbakeholde opplysninger som han/hun bør forstå er av betydning for mottageren eller bestilleren av en attest eller erklæring. I motsatt fall vil det vanskelig kunne hevdes at attesten/erklæringen er «nøyaktig og objektiv» eller «korrekt(e)». I hvilke situasjoner dette skal sies å gjelde må avgjøres etter en konkret vurdering hvor det særlig må foretas en avveining hvor type opplysninger veies opp mot attesten/erklæringens formål og innholdsmessige krav. I mange situasjoner vil det være åpenbart at nærmere bestemte opplysninger ikke er relevante eller nødvendige for at attesten/erklæringen skal oppfylle sitt formål. Likedan vil det i andre situasjoner være like åpenbart at helsepersonellet ikke kan tilbakeholde nærmere bestemte opplysninger ved utstedelse av attest/erklæring, fordi opplysningene er viktige for det angitte formålet.
Helsepersonelloven § 15 må etter omstendighetene også sies å inneholde en plikt for helsepersonellet til å gjøre oppmerksom på eller presisere dersom en attest eller erklæring bare bygger på en begrenset del av de opplysninger helsepersonellet har eller er gjort kjent med. Dersom pasienten ikke samtykker til at helsepersonellet kan omtale eller basere sin attest/erklæring på relevante opplysninger, vil det i gitte situasjoner være vanskelig å hevde at attesten/erklæringen er «nøyaktig og objektiv» eller «korrekt(e)».
Som nevnt gjelder helsepersonelloven § 15 for alle attester eller erklæringer som helsepersonell utsteder, det vil si både attester, erklæringer eller meldinger som helsepersonell avgir etter anmodning fra pasienten og for sakkyndige erklæringer i mer tradisjonell forstand, for eksempel erklæringer som avgis på bestilling fra en oppdragsgiver og i henhold til et på forhånd fastsatt mandat. Kravene etter § 15 gjelder uavhengig av om helsepersonellet handler på oppdrag fra pasienten eller på oppdrag fra en tredjeperson.
Utstedes attest/erklæring på oppdrag fra pasienten, er det pasientens samtykke som danner grunnlaget for utlevering av opplysninger. For at helsepersonell skal kunne skrive en attest/erklæring, må pasienten samtykke til at relevante og nødvendige opplysninger fra pasientjournalen brukes. Dersom helsepersonellet utleverer opplysninger i strid med pasientens samtykke, vil dette kunne innebære et brudd på helsepersonellets taushetsplikt.
Dersom helsepersonellet opptrer som sakkyndig, handler vedkommende som hovedregel på vegne av en annen oppdragsgiver enn pasienten. Som utgangspunkt regnes helsepersonellet som sakkyndig når han eller hun avgir erklæringer, attestasjoner og lignende som ikke står i direkte forbindelse med behandlingen av skade eller sykdom, men som er ment å skulle tilrettelegge grunnlaget for avgjørelser av forskjellig slag. I disse situasjonene foreligger det ikke lenger et tosidig pasient-behandlerforhold, i og med at en tredjepart kommer inn og skal ha opplysninger, og helsepersonellet kan ha selvstendige plikter i forhold til denne. Oppdragsgiveren kan for eksempel være domstolen, trygdeetaten, forsikringsselskaper, utlendingsmyndighetene osv.
Helsepersonelloven § 15 gir i seg selv ikke hjemmel for å utlevere taushetsbelagte opplysninger. Dette er regulert i helsepersonelloven § 27 og det fremgår at opplysninger som helsepersonellet innhenter som sakkyndig i utgangspunktet ikke vil være taushetsbelagte i forhold til oppdragsgiver. Helsepersonelloven § 27 oppstiller krav som må være oppfylt før det kan anses å foreligge et sakkyndighetsoppdrag som gir grunnlag for utlevering av helseopplysninger til oppdragsgiver, blant annet at helsepersonellet gjør pasienten oppmerksom på at vedkommende opptrer som sakkyndig og at opplysninger som skriver seg fra sakkyndigoppdraget vil bli utlevert til oppdragsgiver.»

Merknader til § 4. Innholdsmessige krav til attester, erklæringer o.l.:

Bestemmelsens første ledd første punktum presiserer at attester og erklæringer skal være så utfyllende og tydelige at formålet oppfylles. Hva dette konkret innebærer vil måtte vurderes fra sak til sak. I noen tilfeller kan formålet anses oppfylt ved en kort attest/erklæring med forholdsvis få opplysninger, mens det i andre tilfeller vil være nødvendig med en mer omfattende redegjørelse for blant annet sykehistorie, foretatte undersøkelser, utført eller planlagt behandling, vurderinger og konklusjon. Bestemmelsen må sees i sammenheng med andre ledd som har en opplisting av opplysninger som det kan være relevant å medta i en attest eller erklæring.
Av bestemmelsens første ledd andre punktum fremgår at helsepersonellet har en plikt til å avklare eventuell tvil knyttet til attesten/erklæringens formål eller hvilke opplysninger eller vurderinger som skal medtas i attesten/erklæringen.
Bestemmelsens andre ledd inneholder en opplisting av opplysninger som det kan være relevant å medta i en attest eller erklæring. Opplistingen er ikke ment å skulle være uttømmende, men skal mer ha funksjon som en eksempelliste over opplysninger som det kan være relevant å medta i en attest eller erklæring, jf. bruken av begrepet «blant annet».
Ved vurderingen av hvilke opplysninger som skal medtas, vil det avgjørende være hvorvidt opplysningene er «relevante og nødvendige» for formålet med attesten eller erklæringen. Dette er en konkret vurdering som vil måtte foretas fra sak til sak og bestemmelsen lister bare opp generelle krav/opplysninger som det kan være aktuelt å stille til en attest/erklæring. Hvilke opplysninger som det i en attest eller erklæring vil være relevant og nødvendig å medta, vil bero på en konkret vurdering av aktuelle sak, hva slags attest/erklæring det er snakk om, det mandatet som eventuelt er gitt osv. Likedan må det vurderes konkret hvor grundig man bør gå inn på de enkelte momenter og hvilke opplysninger som skal utleveres.
Som nevnt i merknadene i tilknytning til § 2 vil det i mange tilfeller følge av særskilte blanketter eller skjemaer hvilke opplysninger som skal medtas og hvilke vurderinger helsepersonellet skal foreta, jf. særlig utstedelse av attester eller erklæringer overfor NAV.
Videre er det i merknaden til forskriftens § 2 påpekt at forskriftens begrep «pasienten» også er ment å omfatte de situasjonene hvor helsepersonell utsteder attest eller erklæring, men hvor den person som attesten eller erklæringen gjelder strengt tatt ikke er å anse for helsepersonellets «pasient». Når det i § 4 andre ledd brukes begrepet «pasient» vil derfor dette ofte måtte forstås som «pasienten og/eller den som attesten eller erklæringen gjelder». Eksempel på dette kan være der hvor helsepersonell uten behandlerrelasjon utsteder en sakkyndig erklæring.
Bestemmelsen må også sees i sammenheng med helsepersonellovens bestemmelser om taushetsplikt. Dersom ikke annet følger av særskilt lovhjemmel, vil det være pasientens samtykke som setter rammene for hvilke taushetsbelagte opplysninger som kan utleveres. Helsepersonellet kan ikke i en attest eller erklæring utlevere opplysninger som vil innebære brudd på taushetsplikten.
I bestemmelsens tredje ledd er det for det første stilt krav om at det skal være samsvar mellom attesten eller erklæringens beskrivende del og de vurderinger som blir foretatt. Dernest stilles det krav om at det skal være samsvar mellom de vurderinger som er gjort i attesten/erklæringen og helsepersonellets konklusjon eller anbefalinger.
Bestemmelsen skal gjøre det mulig for pasienten eller mottakeren å etterprøve attesten/erklæringen. Bestemmelsen skal videre hindre at det blir behov for å innhente ny attest/erklæring dersom det tilsynelatende ikke er samsvar mellom attesten/erklæringens ulike deler.
Eventuell tvil eller usikkerhet knyttet til attesten eller erklæringens faktiske grunnlag, vurderinger eller konklusjon, kan være relevante og nødvendige opplysninger for den som attesten/erklæringen gjelder eller for mottakeren av attesten/erklæringen. Slik tvil kan indikere hvilken vekt attesten/erklæringen skal tillegges og det kan også tilsi behov for å innhente ytterligere opplysninger eller nye vurderinger fra annet helsepersonell. I bestemmelsens fjerde ledd er det derfor presisert at det skal fremgå dersom det er knyttet tvil eller usikkerhet til attesten eller erklæringen.
For ordens skyld viser departementet også til enkelte nylig vedtatte endringer av betydning for helsepersonells utstedelse av attester og erklæringer. Helsepersonelloven § 15 nytt andre og tredje ledd trer i kraft fra 1. januar 2009 og samtidig trer det i kraft endringer i helsepersonelloven § 22.
Helsepersonelloven § 15 nytt andre ledd innebærer at når helsepersonell forstår at det kan ha særlig betydning hvordan spesielt sensitive faktiske forhold beskrives i en attest, erklæring o.l. til et forsikringsselskap, skal han eller hun ta dette opp med pasienten. Helsepersonelloven § 15 nytt tredje ledd innebærer at når det skal utleveres helseopplysninger til et forsikringsselskap, og selskapet kan forstå disse opplysningene som uttrykk for en alvorlig sykdom, skal pasienten orienteres om dette først, dersom det må antas at han eller hun er ukjent med forholdet.
Helsepersonelloven § 22 første ledd, nytt andre punktum innebærer at når det skal utleveres helseopplysninger til et forsikringsselskap, så skal attest, erklæring o.l. utformes slik at forsikringsselskapet ikke får adgang eller kjennskap til opplysninger som den opplysningene direkte gjelder, kan nektes innsyn i etter pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 annet ledd.
Annet ledd er en ordensbestemmelse som maner til varsomhet hos helsepersonell, typisk leger og sykepleiere. Den kan i så måte betraktes som en presisering av varsomhetskravet i § 15 første ledd første punktum. Bestemmelsen gjelder bare ved utforming av attest, legeerklæring o.l. til et forsikringsselskap. Det sentrale vilkåret for å utløse informasjonsplikten er at forholdet er spesielt sensitivt, altså mer enn normalt sensitivt. Hva slags opplysninger som er av en slik karakter, vil variere fra person til person. Det avgjørende vil være den enkelte pasients subjektive oppfatning av sine helseopplysninger. Helsepersonellets inntrykk av pasientens syn på det aktuelle forholdet vil stå sentralt. Hensynet til pasienten tilsier at man i tvilstilfeller bør ta et forhold opp med pasienten. (...).
Tredje ledd gjelder helsepersonells plikt til å informere pasienten og følgelig også pasientens rett til informasjon. Hensikten er å forhindre at en forsikringssøker først blir kjent med mistanke om en alvorlig sykdom fra sitt forsikringsselskap og ikke fra det helsepersonellet vedkommende har vært pasient hos, typisk en lege. Ikke enhver opplysning som formidles til et forsikringsselskap vil utløse informasjonsplikten. Det kreves at forsikringsselskapet kan oppfatte informasjonen som en indikasjon på en alvorlig sykdom. Dessuten må det være grunn til å anta at pasienten ikke allerede er kjent med denne mistanken. Også her bør hensynet til pasienten tilsi at man i tvilstilfeller tar opp det aktuelle forholdet med pasienten. Det gjelder for eksempel om man er i tvil om hvorvidt sykdommen er tilstrekkelig alvorlig eller hvorvidt pasienten kjenner til dette allerede. For øvrig gjelder reglene i pasientrettighetsloven kapittel 3 om pasientens rett til informasjon. (...).
(...)
Lovforslaget begrenser adgangen til å gi ut taushetsbelagte helseopplysninger selv om pasienten i utgangspunktet samtykker til slik utlevering. De opplysninger som ikke kan gis ut til en pasient etter pasientrettighetsloven § 5-1 annet ledd, skal følgelig heller ikke kunne gis ut til et forsikringsselskap.»

Merknader til § 5. Krav til opplysninger:

Bestemmelsen er gitt lik ordlyd som helsepersonelloven § 15 første ledd, tredje punktum. Bestemmelsene er gjentatt i forskriften av pedagogiske grunner og skal forstås på samme måte som lovbestemmelsen.
I Ot.prp.nr.25 (2007–2008) Om lov om endringer i helsepersonelloven og helseregisterloven, er det i de spesielle merknadene til bestemmelsen (kapittel 13) blant annet uttalt:
«Bestemmelsen i første ledd tredje punktum er nytt og det vises til proposisjonens punkt 6.5.4.
I bestemmelsen presiseres det at helsepersonell i sine attester/erklæringer skal medta opplysninger som de bør forstå er av betydning for mottageren av attesten/erklæringen og for formålet med attesten/erklæringen.
Når det gjelder spørsmålet om hvilke opplysninger helsepersonellet «bør forstå» er av betydning for aktuelle mottagere og attesten/erklæringens formål, må det foretas en konkret og til en viss grad skjønnsmessig vurdering.
Vurderingen vil dermed kunne variere ut fra omstendighetene og de faktiske forutsetninger det enkelte helsepersonell hadde på tidspunktet for utstedelse av attesten/erklæringen. Sentralt ved en slik vurdering vil blant annet være hva slags attest/erklæring det er snakk om, hva slags formål denne skal fylle, hvilke opplysninger helsepersonellet har hatt om aktuell bruk/formål, hvordan mottageren eller pasienten har beskrevet bruken/formålet osv. Det vil dermed ikke utelukkende være helsepersonellet som skal «bære risikoen» for at relevante opplysninger fremkommer.
Begrepet «bør forstå» indikerer også at bestemmelsen ikke pålegger helsepersonellet en plikt til å undersøke alle tenkelige eventualiteter som muligens kan ha betydning for hvilke opplysninger helsepersonellet bør medta i attesten/erklæringen. Også her vil det måtte foretas en konkret vurdering for å avklare om helsepersonellet har oppfylt sin undersøkelsesplikt i så måte. Helsepersonellet vil således ikke være pålagt et «objektivt ansvar» for å redegjøre for enhver opplysning som kan tenkes å være relevant.
Plikten til å utlevere opplysninger etter bestemmelsen må også sees i sammenheng med helsepersonellovens taushetspliktbestemmelser og eventuelt samtykke fra pasienten. Dersom helsepersonellet utleverer flere opplysninger enn strengt tatt nødvendig, vil dette kunne medføre brudd på helsepersonellets taushetsplikt.»

Merknader til § 6. Begrensninger når det gjelder bruk av relevant informasjon:

Bestemmelsen er gitt lik ordlyd som helsepersonelloven § 15 første ledd, fjerde punktum. Bestemmelsene er gjentatt i forskriften av pedagogiske grunner og skal forstås på samme måte.
I Ot.prp.nr.25 (2007–2008) Om lov om endringer i helsepersonelloven og helseregisterloven, er det i de spesielle merknadene til bestemmelsen (kapittel 13) blant annet uttalt:
«Også bestemmelsen i første ledd fjerde punktum er ny og det vises også her til proposisjonens punkt 6.5.4.
I bestemmelsen presiseres det at helsepersonell har en opplysningsplikt dersom de i sine attester/erklæringer kun bygger på en begrenset del av de relevante opplysninger helsepersonellet har. En slik opplysningsplikt vil kunne si noe om grunnlaget for attesten/erklæringen og gjøre det mulig for mottakeren/oppdragsgiveren å ta stilling til hvilken vekt attesten/erklæringen kan tillegges, og da nærmere bestemt om man kan basere seg utelukkende på denne eller om man må vurdere å innhente supplerende opplysninger eller be om en ny attest/erklæring.
Sett i sammenheng med de øvrige bestemmelser i helsepersonelloven § 15, og da særlig første ledds andre punktum om at attester/erklæringer skal være korrekte og bare inneholde opplysninger som er nødvendige for formålet, vil opplysningsplikten etter nytt fjerde punktum bare gjelde i forhold til opplysninger som i den konkrete saken ville vært relevante for attesten/erklæringens formål. Opplysninger som slik sett ikke vil være relevante, vil ikke omfattes av opplysningsplikten etter den nye bestemmelsen. Mer konkret vil det dermed ikke være nødvendig å opplyse om at attesten/erklæringen bygger på en begrenset del av de opplysninger helsepersonellet er kjent med, såfremt disse opplysningene er irrelevante i forhold til den attest/erklæring som helsepersonellet utsteder og dennes formål.
Hvordan opplysningsplikten skal oppfylles vil måtte vurderes konkret. I de fleste tilfeller kan det være tilstrekkelig at det av attesten/erklæringen fremgår at den kun bygger på en begrenset del av de opplysninger helsepersonellet har. Andre ganger kan dette skje ved at oppdragsgiver eller mottager av attesten/erklæringen gjøres oppmerksom på dette ved en tilleggsuttalelse fra helsepersonellet eller ved at helsepersonellet opplyser om dette muntlig.
Det vil måtte vurderes konkret om helsepersonellet kan redegjøre nærmere for hva slags «tilleggsopplysninger» helsepersonellet er kjent med, men som attesten/erklæringen likevel ikke bygger på. I den grad det er snakk om taushetsbelagte opplysninger vil det måtte bli en vurdering av helsepersonellovens bestemmelser om taushetsplikt hvorvidt helsepersonellet kan opplyse om hva disse opplysningene består av. I de tilfellene hvor helsepersonellet har utstedt en attest/erklæring basert på pasientens samtykke, vil det måtte bero på pasientens samtykke i hvilken grad man nærmere kan gå inn på hva slags opplysninger det er snakk om.»

Merknader til § 7. Habilitet:

Bestemmelsens første ledd er en gjengivelse av helsepersonelloven § 15 første ledd siste punktum og skal forstås på samme måte. Bestemmelsen er gjengitt i forskriften av pedagogiske grunner, samt for å synliggjøre økt fokus og viktigheten av habilitetsvurderinger i helsepersonells arbeid med attester og erklæringer.
Forvaltningsloven § 6 første ledd redegjør for når inhabilitet vil foreligge blant annet som følge av slektskapsforhold. Også partstilknytning eller forretningsmessig tilknytning vil kunne medføre inhabilitet.
I henhold til forvaltningsloven § 6 andre ledd vil inhabilitet også kunne foreligge etter en mer skjønnsmessig vurdering, idet det her heter:
«Likeså er han ugild når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet; blant annet skal legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv eller noen som han har nær personlig tilknytning til. Det skal også legges vekt på om ugildhetsinnsigelse er reist av en part.»
Dersom helsepersonellet er inhabilt i henhold til forvaltningsloven § 6, skal han eller hun ikke utstede attest eller erklæring.
Av bestemmelsens andre ledd følger at helsepersonellet skal opplyse om forhold som kan ha betydning for han eller hennes habilitet. Forutsetningen her er at helsepersonellet har vurdert det dit hen at det ikke er snakk om slike forhold at inhabilitet foreligger, sml. kravet etter bestemmelsens første ledd. Dersom det foreligger inhabilitet skal helsepersonellet ikke utstede attest eller erklæring.
Bestemmelsen skal sikre åpenhet og økt fokus på habilitetsproblematikk og rollebevissthet blant helsepersonell, samtidig som det vil gjøre det mulig for andre å etterprøve habilitetsvurderingen.

Merknader til § 8. Krav til utforming:

Pasient- og brukerrettighetslovgivningen vektlegger pasienters krav på informasjon og rett til medvirkning. I tråd med dette er det i bestemmelsens første punktum presisert at attester og erklæringer skal utformes på en slik måte at de kan forstås av pasienten.
Fordi «pasienten» vil omfatte en stor og uensartet gruppe, herunder barn, psykotiske, demente, psykisk funksjonshemmede mv., er det fastsatt at det samme skal gjelde for «pasientens representant». Tilsvarende følger det av bestemmelsen at attester/erklæringer skal utformes på en slik måte at de kan forstås av «mottakeren». Dette behøver ikke nødvendigvis være pasienten, men vil også kunne være domstolene, et forsikringsselskap eller offentlige myndigheter, for eksempel NAV.
Bestemmelsen skal i hovedsak forhindre misforståelser som følge av at attesten eller erklæringen fremstår som uklar, tvetydig eller språklig kompliserte. Det skal være mulig å avgjøre om en attest eller erklæring er i henhold til formålet eller et fastsatt mandat.
Reservasjonen «så langt det er mulig og forsvarlig» er tatt med for å ikke utelukke nødvendig eller hensiktsmessig bruk av helsefaglige ord og uttrykk. Til en viss grad vil det ikke være mulig eller hensiktsmessig å oversette, omskrive eller erstatte innarbeidede faguttrykk/-terminologi eller utenlandske eller latinske ord og uttrykk. Bruk av faguttrykk vil kunne være nødvendig for å være tilstrekkelig presis, samt nødvendig for at annet helsepersonell skal forstå fakta, vurderinger og konklusjon. I bestemmelsens andre punktum er det i tråd med dette presisert at det er den «unødvendige» bruk av faguttrykk som bør unngås.
Departementet vil også påpeke at et ikke ubetydelig antall erklæringer og attester i dag skrives på et annet skandinavisk språk. Slike erklæringer aksepteres etter gjeldende praksis og forskriftens § 8 er ikke ment å skulle medføre et obligatorisk krav om oversettelse av svenske og danske attester eller erklæringer. Også for denne type attester og erklæringer vil det imidlertid gjelde at de skal utformes på en slik måte at de kan forstås. Dette vil kunne innebære en plikt til å oversette nærmere bestemte ord og uttrykk.

Merknader til § 9. Begrensninger i egen kompetanse:

Bestemmelsen må sees i sammenheng med helsepersonelloven § 4 om krav til faglig forsvarlighet og krav til å innrette seg etter egne faglige kvalifikasjoner. Helsepersonells attester og erklæringer vil i mange sammenhenger ha stor autoritet og de tillegges normalt stor vekt. Også ved denne siden av helsepersonells virksomhet er det derfor viktig å være oppmerksom på begrensninger i egen fagkompetanse.
Hvorvidt helsepersonellet er på siden av eller utenfor egen fagkompetanse, vil derfor være relevante opplysninger i en attest/erklæring. Eventuell tvil eller usikkerhet i forhold til egen fagkompetanse er viktig for å avklare attesten/erklæringens vekt eller verdi, enten som helhet eller i forhold til enkelte delelementer av attesten/erklæringen. I bestemmelsen er derfor helsepersonell pålagt å opplyse dersom de er i tvil om eller usikker på egen kompetanse i forhold til utstedelse av attesten eller erklæringen.

Merknader til § 10. Samtykke:

Bestemmelsen i første ledd er kun ment som en presisering av det som ellers følger av gjeldende rett, jf. særlig helsepersonelloven kapittel 5 om taushetsplikt og opplysningsrett. Bestemmelsen er i hovedsak inntatt i forskriften av pedagogiske grunner.
Som tidligere nevnt vil det i mange tilfeller være pasientens samtykke som trekker rammene for hvilke taushetsbelagte opplysninger som helsepersonellet kan utlevere. Bestemmelsen må også sees i sammenheng med § 3 andre ledd om at attester/erklæringer bare skal inneholde opplysninger som er nødvendig for formålet.
Undertegnet søknad eller krav om ytelser som er begrunnet i sykdom, skade eller lyte, vil etter omstendighetene måtte tolkes slik at søkeren/skadelidte har samtykket til nødvendig saksbehandling, herunder at den som saksbehandler søknaden/kravet kan forelegge saken for ekstern helsefaglig sakkyndig.
Når det gjelder bestemmelsens andre ledd vises det til merknadene til forskriftens § 6.
Tekst: Lovdata (offentleg eigedom, jf. åndsverkloven § 14), gjengitt uendret per siste tilgjengelige versjon. Rettsregels lovkommentarer er tydelig merket og er våre egne.