Nina jobber som sykepleier i en kommune, mens venninnen Vegard jobber i et privat renholdsfirma. Begge har vært borti småskader på jobb i løpet av karrieren, og en dag diskuterer de om det egentlig er noen forskjell på hvilke rettigheter de har dersom noe skulle skje — er det tryggere å jobbe i det offentlige enn i det private når det gjelder yrkesskade?

Selve loven gjelder likt for alle arbeidsgivere

Det viktigste å slå fast med en gang: yrkesskadeforsikringsloven skiller ikke mellom offentlig og privat sektor. Plikten til å tegne yrkesskadeforsikring for sine ansatte gjelder likt for alle arbeidsgivere i Norge, uansett om det er en kommune, en statlig etat, et lite enkeltpersonforetak eller et stort privat aksjeselskap. Både Nina og Vegard er derfor dekket av det samme lovbestemte minimumsvernet, med de samme grunnleggende rettighetene til å søke erstatning ved arbeidsulykker og godkjente yrkessykdommer, gjennom det samme objektive ansvarssystemet der de ikke trenger å bevise at noen har gjort noe galt.

Der det likevel kan være forskjeller: tariffavtaler

Det som derimot kan variere, er hva som kommer på toppen av lovens minimumskrav. Offentlige arbeidsgivere — stat og kommune — er ofte bundet av omfattende hovedtariffavtaler som i tillegg til lovens ordning kan gi noe bredere eller mer sjenerøse ordninger, for eksempel gjennom særskilte erstatnings- eller forsikringsordninger utover det yrkesskadeforsikringsloven i seg selv krever. Dette skyldes ikke at loven i seg selv er forskjellig, men at partene i offentlig sektor over tid har forhandlet frem tilleggsordninger som i praksis kan gi noe bedre samlet dekning enn det man ellers ville hatt.

Det samme kan gjelde i det private, dersom arbeidsplassen er bundet av en tariffavtale med tilsvarende tilleggsordninger — men her varierer det langt mer fra bransje til bransje og fra bedrift til bedrift, avhengig av om virksomheten er tariffbundet i det hele tatt, og i så fall hvilken avtale som gjelder.

Så hvem har det egentlig best stilt?

Svaret er ikke entydig, og det er verdt å være forsiktig med å generalisere for mye. Nina, som jobber i en kommune bundet av en hovedtariffavtale, kan i praksis ha noe bredere dekning enn det den lovpålagte minimumsordningen alene ville gitt henne. Vegard, i det private renholdsfirmaet, er avhengig av om nettopp hans arbeidsplass er bundet av en tariffavtale med tilsvarende tilleggsordninger — er den det, kan han stå omtrent like godt stilt som Nina; er den det ikke, er han i praksis henvist til lovens minimumsordning alene.

Det virkelig avgjørende spørsmålet er derfor ikke «offentlig eller privat», men heller: er arbeidsplassen din bundet av en tariffavtale, og hva sier den konkret om yrkesskade og forsikring utover lovens minstekrav?

Hvordan finner du ut hva som gjelder for deg?

Vil du vite konkret hva som gjelder for din arbeidsplass, kan du:

  • Sjekke om du er omfattet av en tariffavtale, og i så fall be om å få se de aktuelle bestemmelsene om yrkesskade og forsikring. Er du organisert, kan fagforeningen din raskt fortelle deg dette.
  • Spørre arbeidsgiver eller HR-avdelingen om hvilket forsikringsselskap virksomheten har yrkesskadeforsikringen sin hos, og om det finnes noen tilleggsordninger utover det lovpålagte.
  • Undersøke om du har egne tilleggsforsikringer gjennom for eksempel en pensjonsordning, som noen ganger inkluderer ytterligere dekning ved uførhet eller dødsfall.

Betyr det noe praktisk den dagen skaden skjer?

I selve den akutte fasen etter en skade — melding til NAV, melding til forsikringsselskapet, den medisinske oppfølgingen — er prosessen stort sett lik for Nina og Vegard, uavhengig av sektor. Forskjellene kommer først til syne når man ser på det fulle bildet av hva man faktisk kan ha krav på i sum, der eventuelle tariffestede tilleggsordninger kan gjøre et reelt utslag på beløpet man til slutt sitter igjen med.

Oppsummert

Selve yrkesskadeforsikringsloven gjelder likt for offentlig og privat sektor — alle arbeidsgivere har samme lovpålagte plikt til å forsikre sine ansatte. Forskjellene som faktisk kan oppstå, handler om tariffavtaler som gir tilleggsordninger utover lovens minimum, noe som historisk sett har vært noe mer utbredt i offentlig sektor, men som også finnes i deler av det private. Det lønner seg å sjekke konkret hva som gjelder for nettopp din arbeidsplass, i stedet for å anta at sektor alene avgjør saken.