Frykt for hvordan gjerningspersonen vil reagere, er en av de vanligste og mest forståelige grunnene til at noen nøler med å anmelde en straffbar handling eller søke voldsoffererstatning. Denne frykten skal tas på alvor, og det finnes ingen grunn til å bagatellisere den. Samtidig er det viktig å ha et realistisk bilde av hva selve søknadsprosessen faktisk innebærer, slik at frykten ikke i seg selv blir en unødvendig hindring for retten din til erstatning.
Søknaden er en forvaltningssak, ikke en ny rettssak
Søknaden om voldsoffererstatning behandles av Kontoret for voldsoffererstatning som en forvaltningssak. Det innebærer en skriftlig saksbehandling der du som søker forholder deg til det offentlige, ikke en rettssal der du må møte gjerningspersonen ansikt til ansikt. Dette skiller seg fra en eventuell straffesak, der du som fornærmet eller vitne i noen tilfeller kan bli innkalt til å forklare deg i retten, og der gjerningspersonen normalt er til stede. Voldsoffererstatningssaken i seg selv krever ikke en slik direkte konfrontasjon.
Ingen garantier, men et reelt behov for åpenhet om bekymringen
Det er ikke mulig å gi deg konkrete løfter om at søknaden din vil forbli fullstendig ukjent for gjerningspersonen under alle omstendigheter, særlig dersom det parallelt pågår en straffesak der bevis og dokumenter deles mellom partene. Har du en konkret og aktuell bekymring for din egen eller andres sikkerhet, er det viktig at du tar opp nettopp dette direkte med politiet, en eventuell bistandsadvokat eller andre som kjenner din sak, slik at det kan vurderes hvilke konkrete tiltak som er aktuelle i akkurat din situasjon.
Du står ikke nødvendigvis alene i prosessen
Det finnes flere støtteapparater som kan hjelpe deg gjennom både en eventuell anmeldelse og søknaden om voldsoffererstatning, ikke bare med det juridiske, men også med den menneskelige belastningen saken kan innebære. En bistandsadvokat kan bistå deg gjennom hele prosessen, ofte uten kostnad for deg i saker om alvorlig vold og seksuallovbrudd. Er du utsatt for seksuelle overgrep, finnes det støttesentre som DIXI – støttesenter mot incest og seksuelle overgrep – som gir gratis og uforpliktende hjelp. Er du utsatt for vold i en nær relasjon, kan et krisesenter tilby både et trygt sted å bo og veiledning videre. Er det barn og unge det gjelder, kan alarmtelefonen for barn og unge, 116 111, kontaktes for råd og hjelp. Ingen av disse tilbudene krever at du har bestemt deg for å anmelde eller søke erstatning – de er der for å hjelpe deg å tenke gjennom situasjonen, i ditt eget tempo.
Hva om jeg venter med å søke til jeg føler meg tryggere?
Det er en forståelig tanke, men det er verdt å huske på at det gjelder frister for når en søknad om voldsoffererstatning må sendes inn. Å vente for lenge kan i verste fall gjøre at du mister muligheten til å søke, selv om du i utgangspunktet hadde et godt grunnlag for kravet. Er du usikker på om du er klar til å søke nå, kan det være lurt å i det minste undersøke fristene og få en foreløpig vurdering av saken, slik at du har oversikt over hvor mye tid du faktisk har til rådighet, fremfor å ta en beslutning basert på antakelser.
Praktiske spørsmål er verdt å ta opp direkte med de som kjenner saken din
Denne artikkelen kan ikke ta stilling til nøyaktig hvilke sikkerhetstiltak som er riktige i din situasjon, om det er aktuelt med besøksforbud, voldsalarm eller andre tiltak, eller hvordan en eventuell straffesak konkret vil legges opp. Dette er spørsmål som bør rettes direkte til politiet eller en bistandsadvokat, som kan se helheten i din sak og gi deg konkrete råd. Det å ta kontakt for å stille disse spørsmålene er i seg selv ikke det samme som å forplikte deg til å anmelde eller søke – det er en måte å skaffe deg informasjon på, slik at du kan ta veloverveide beslutninger i ditt eget tempo.
Kort oppsummert
Frykt for represalier er en reell og forståelig bekymring, men søknaden om voldsoffererstatning er en forvaltningssak, ikke en ny rettssak, og krever ikke direkte konfrontasjon med gjerningspersonen. Har du konkrete sikkerhetsbekymringer, bør du ta dem opp med politiet eller en bistandsadvokat, og støtteapparater som DIXI, krisesentre og alarmtelefonen for barn og unge (116 111) finnes for å hjelpe deg videre, uavhengig av om du velger å anmelde eller søke erstatning. Denne artikkelen gir generell informasjon og erstatter ikke en individuell juridisk vurdering av din konkrete sak.