Å ha vært utsatt for vold eller overgrep fra en av sine egne foreldre bærer med seg en helt egen kompleksitet, uavhengig av om man i dag er barn eller voksen. Følelser av lojalitet, skyld, kjærlighet og sinne kan blande seg sammen på en måte som gjør det ekstra tungt å ta skrittet med å søke erstatning. Det er likevel viktig å vite at slektskapet til gjerningspersonen ikke er noe hinder for retten din til voldsoffererstatning.

Familierelasjon endrer ikke retten til erstatning

Voldsoffererstatningsordningen skiller ikke mellom gjerningspersoner ut fra hvilken relasjon de har til den som er utsatt. Det avgjørende er hva som faktisk har skjedd, og om dette utgjør en alvorlig straffbar handling som faller inn under ordningen. At gjerningspersonen er en forelder, endrer ikke denne vurderingen. Tvert imot er vold og overgrep begått av foreldre mot egne barn dessverre en av de kategoriene sakene ordningen skal fange opp, nettopp fordi barn i slike situasjoner er særlig sårbare og avhengige av den som utsetter dem for handlingen.

Det er staten, ikke forelderen, du søker mot

Et poeng som kan være til hjelp å ha klart for seg: søknaden om voldsoffererstatning rettes mot staten, gjennom Kontoret for voldsoffererstatning, ikke mot forelderen personlig. Dette er en annen prosess enn et privat erstatningssøksmål der du direkte ville krevd penger fra forelderen selv. Voldsoffererstatningsordningen ble nettopp opprettet for å sikre at den som er utsatt for vold får en reell mulighet til erstatning uavhengig av gjerningspersonens økonomi og vilje til å betale – noe som er særlig relevant når gjerningspersonen er en nær familierelasjon man kanskje verken ønsker eller orker en direkte økonomisk konfrontasjon med.

Hva om jeg fortsatt har kontakt med forelderen?

Som ved andre saker der den som er utsatt fortsatt har en relasjon til gjerningspersonen, er ikke fortsatt kontakt noe som i seg selv diskvalifiserer søknaden. Mange som har vært utsatt for vold fra en forelder, opprettholder av ulike grunner kontakt gjennom livet, kanskje av hensyn til andre familiemedlemmer, eller fordi relasjonen er sammensatt. Dette er noe du selv kjenner best, og det er ikke noe voldsoffererstatningsordningen krever at du tar stilling til på en bestemt måte for å kunne søke.

Hva om resten av familien reagerer negativt på at jeg søker

Å søke voldsoffererstatning etter vold fra en forelder kan i noen familier bli møtt med uforståelse eller motstand fra andre familiemedlemmer, kanskje fordi de ønsker å beskytte forelderen, eller fordi de har et annet syn på det som har skjedd. Dette er en reell og vanskelig belastning, men det har ingen betydning for den juridiske vurderingen av søknaden din. Kontoret for voldsoffererstatning forholder seg til de opplysningene og den dokumentasjonen som foreligger om selve hendelsene, ikke til hvordan familien for øvrig stiller seg til at du søker.

Er det noen forskjell om jeg søker som voksen for noe som skjedde i barndommen?

Nei, ikke i det grunnleggende. Har hendelsene skjedd mens du var barn, gjelder de samme reglene om at foreldelsesfristen normalt ikke begynner å løpe før du fylte 18 år, slik at det ofte fortsatt er mulig å søke selv om det er gått mange år. Vi går grundigere inn på denne fristproblematikken i en egen artikkel om overgrep som ligger langt tilbake i tid.

Hvordan gå frem?

Søknaden sendes til Kontoret for voldsoffererstatning på vanlig måte. Har det vært en straffesak, kan dokumentasjonen derfra brukes i vurderingen. Har det ikke vært noen straffesak, eller har den endt uten domfellelse, gjelder som ellers at det sivilrettslige beviskravet om sannsynlighetsovervekt er det som legges til grunn. En bistandsadvokat kan være til god hjelp i denne typen saker, både med den praktiske gjennomføringen og med å håndtere de følelsesmessige sidene ved å forfølge et krav mot en forelder.

Det er lov å kjenne på blandede følelser

Det er ikke uvanlig å kjenne både på et ønske om anerkjennelse for det man har vært utsatt for, og samtidig på skyldfølelse, lojalitet eller sorg over relasjonen til forelderen slik den kunne eller burde vært. Disse følelsene utelukker ikke hverandre, og det er ikke noe motsetning i å søke voldsoffererstatning samtidig som man bærer på et sammensatt forhold til vedkommende. Å søke er en anerkjennelse av det du har vært utsatt for – det er ikke et krav om at du må ha et bestemt forhold til forelderen for øvrig, verken i form av brudd eller forsoning.

Kort oppsummert

At gjerningspersonen er din egen mor eller far, er ikke til hinder for å søke voldsoffererstatning. Kravet rettes mot staten, ikke mot forelderen personlig, og verken fortsatt kontakt med forelderen eller det at hendelsene ligger langt tilbake i tid, utelukker automatisk retten til erstatning.