Maja er innleid fra et bemanningsbyrå til å jobbe noen uker på et lager, mens en av de faste ansatte er ute i foreldrepermisjon. En dag kjører hun trucken uforsiktig i et smalt hjørne og velter en reol, som skader en kollega som står i nærheten. Hvem er egentlig ansvarlig her — lageret hun jobber på, eller bemanningsbyrået som formelt lønner henne?

Utgangspunktet: arbeidsformen spiller ikke hovedrollen

Kjernen i arbeidsgiveransvaret handler om hvem som faktisk utfører arbeid for en virksomhet, ikke om hvilken ansettelsesform vedkommende har. Vikarer og innleide arbeidstakere kan derfor i utgangspunktet omfattes av arbeidsgiveransvaret på samme måte som fast ansatte — det avgjørende etter skadeserstatningsloven § 2-1 er om skaden skjedde mens vedkommende utførte arbeid eller verv for virksomheten, ikke om personen har en fast ansettelseskontrakt, et vikariat, eller er innleid gjennom et bemanningsbyrå. For Maja betyr det at hun i utgangspunktet står i en tilsvarende posisjon som en fast ansatt ville gjort ved samme type feil.

Men hvem regnes egentlig som «arbeidsgiveren» i et innleieforhold?

Her oppstår det et mer sammensatt spørsmål, som ikke alltid har et opplagt svar: er det lagerbedriften Maja faktisk jobber for og styres av i det daglige (innleier), eller er det bemanningsbyrået som formelt er hennes arbeidsgiver og betaler lønnen hennes (utleier), som bærer arbeidsgiveransvaret for skaden hun forårsaket?

Dette er et mer komplekst spørsmål i innleie- og vikarforhold, og svaret kan variere ut fra hvordan det konkrete forholdet er organisert. Sentrale momenter i en slik vurdering vil typisk være hvem som faktisk leder og kontrollerer arbeidet i det daglige, hvem som stiller arbeidsredskaper og utstyr til rådighet, og hva som eventuelt er avtalt mellom bemanningsbyrået og innleiebedriften om ansvarsfordeling seg imellom. I mange tilfeller vil den som reelt sett har ledet og kontrollert arbeidet der skaden skjedde — altså gjerne innleievirksomheten, i Majas tilfelle lagerbedriften — stå nærmest til å bære ansvaret, men dette er en konkret vurdering som kan slå ulikt ut fra sak til sak, og det finnes ingen enkel fasitregel som passer i alle innleieforhold.

Hva med praktikanter eller lærlinger uten lønn?

Et beslektet spørsmål er om regelen også omfatter praktikanter, lærlinger eller andre som er ute i uavlønnet eller lavt avlønnet arbeidspraksis. Utgangspunktet er det samme som for vikarer: det avgjørende er om vedkommende reelt sett utfører arbeid under virksomhetens ledelse og kontroll, ikke om det foreligger en ordinær lønnet ansettelseskontrakt. En lærling som gjør en uaktsom feil mens hun utfører arbeidsoppgaver hun er satt til av virksomheten, vil derfor normalt kunne omfattes av arbeidsgiveransvaret på samme måte som en fast ansatt eller en innleid vikar, selv om det formelle grunnlaget for at hun er der, er en lærlingkontrakt eller praksisavtale snarere enn en vanlig arbeidsavtale.

Hva med selvstendige oppdragstakere — er det forskjell?

Her er det viktig å skille mellom en innleid vikar, som fortsatt er arbeidstaker i lovens forstand, og en selvstendig oppdragstaker eller underleverandør, som formelt driver egen virksomhet og påtar seg oppdrag på kontrakt, uten å stå i et ansettelsesforhold til noen av partene. Skadeserstatningsloven § 2-1 er i utgangspunktet knyttet til arbeidstakere, og gjelder derfor ikke automatisk på samme måte for en frilanser, konsulent eller entreprenør som utfører et oppdrag som selvstendig næringsdrivende. Vurderingen av om noen skal regnes som arbeidstaker eller selvstendig oppdragstaker, avhenger av flere momenter — blant annet graden av styring og kontroll fra oppdragsgiveren, hvem som stiller utstyr, og hvordan oppdraget faktisk er organisert i praksis — og kan i grensetilfeller være krevende å avgjøre. En vikar fra et bemanningsbyrå, som Maja, er som regel klart en arbeidstaker i denne forstand, mens for eksempel en selvstendig håndverker som er hentet inn på et enkeltoppdrag, oftere vil falle utenfor arbeidsgiveransvaret etter § 2-1, og i stedet måtte vurderes etter andre erstatningsrettslige regler.

Betyr det noe for den skadelidte kollegaen?

Ikke nødvendigvis i praksis. For kollegaen som ble skadet da reolen veltet, er det ofte mindre viktig nøyaktig hvem av de to — lagerbedriften eller bemanningsbyrået — som til slutt bærer den økonomiske byrden internt, så lenge det finnes en ansvarlig part å rette kravet mot. Spørsmålet om fordelingen mellom innleier og utleier er først og fremst relevant i forholdet mellom disse to virksomhetene selv, og reguleres ofte også av avtalen de har seg imellom om innleien.

Hva med kortvarige eller uformelle vikariater?

Prinsippet gjelder i utgangspunktet uavhengig av hvor kort vikariatet er. Det avgjørende er om det foreligger et reelt arbeidsforhold der Maja faktisk utførte arbeid for virksomheten, ikke hvor lenge oppdraget varte. Selv en vikar som bare er innom for en enkelt vakt, vil normalt være omfattet på samme måte som en fast ansatt, forutsatt at skaden skjedde i forbindelse med det arbeidet vedkommende faktisk var satt til å gjøre.

Det samme grunnprinsippet gjelder for øvrig fullt ut dersom en vikar eller innleid person skader en kunde eller annen utenforstående tredjepart i stedet for en kollega — det avgjørende er alltid om skaden skjedde mens vedkommende utførte arbeid for virksomheten, ikke om den skadelidte er en kollega, en kunde eller en helt utenforstående person.

Hva bør du gjøre hvis du er skadet av en vikar eller innleid person?

Rett kravet ditt til virksomheten der skaden skjedde, og la dem eventuelt avklare den interne ansvarsfordelingen med bemanningsbyrået i etterkant — dette er normalt ikke noe du som skadelidt kollega trenger å løse selv. Er du selv vikar eller innleid og har forårsaket en skade, kan det være lurt å undersøke hva oppdragsavtalen mellom bemanningsbyrået og innleiebedriften faktisk sier om ansvarsforhold, og eventuelt søke råd hos bemanningsbyrået eller din fagforening dersom situasjonen er uklar.

Kort oppsummert

  • Vikarer og innleide arbeidstakere omfattes i utgangspunktet av arbeidsgiveransvaret på samme måte som fast ansatte.
  • Det avgjørende er at arbeidet utføres for virksomheten, ikke ansettelsesformen.
  • Spørsmålet om hvem som er «arbeidsgiver» i et innleieforhold — utleier eller innleier — kan være mer komplisert og avhenger av en konkret vurdering.
  • Praktikanter og lærlinger uten ordinær lønnet ansettelse omfattes normalt på samme måte, så lenge de reelt sett utfører arbeid under virksomhetens styring.
  • Selvstendige oppdragstakere og frilansere faller derimot ofte utenfor § 2-1, siden bestemmelsen i utgangspunktet er knyttet til arbeidstakere.
  • Prinsippet gjelder likt enten den skadelidte er en kollega, en kunde eller en annen utenforstående.
  • For den skadelidte er det som regel mindre viktig hvordan ansvaret fordeles internt mellom utleier og innleier.