Må det være en seremoni når noen blir begravet?

Er en seremoni påkrevd i begravelsen? Hva loven krever

Gravplassloven stiller krav til at gravlegging skjer med respekt for avdødes religion eller livssyn, og at det skjer innen fristene. Gravlegging eller levering til kremasjon skal skje senest ti virkedager etter dødsfallet. Skal avdøde kremeres, skal kisten leveres til kremasjon innen samme frist, og urnen gravlegges senest seks måneder etter dødsfallet (§ 12). Gravplassmyndigheten kan forlenge fristene hvis det er tungtveiende grunner (§ 13).

Gravferden skjer på en offentlig gravplass eller en gravplass godkjent etter trossamfunnsloven. Kremasjon må skje i et godkjent krematorium. Det er alt som er lovregulert i selve gjennomføringen. Det står ingenting i loven om at noen må tale, synge eller samle gjester.

Den som sørger for gravferden, må altså sørge for at kroppen kommer til gravplassen eller krematoriet. Hva som skjer rundt det, er et valg.

Valgene dere har

Dere kan velge en kirkelig seremoni, der prest eller annen kirkelig medarbeider leder. Dere kan velge en seremoni i et trossamfunn eller livssynssamfunn, for eksempel Human-Etisk Forbund. Dere kan velge en borgerlig seremoni med en seremonileder dere selv engasjerer, eller en familieseremoni uten noen leder.

Dere kan også velge ingen seremoni. Kista kan kjøres rett til gravplassen eller krematoriet, og de nærmeste kan ta et stille farvel i kapellet eller i hjemmet i dagene før. Da faller kostnader til lokale, musikk, blomster og servering bort. Mange velger denne løsningen når avdøde var lite glad i oppmerksomhet.

Et mellomvalg er å kremere først og holde en minnestund senere, med urnen eller uten. Det gir mer tid til å planlegge og lar folk reise langveisfra. Det er vanlig at selve nedsettelsen av urnen gjøres enkelt og at minnestunden holdes når det passer.

Direkte kremasjon uten noen som helst samling er også et lovlig valg. Da leveres kisten til kremasjon innen ti virkedager, og urnen oppbevares av krematoriet eller gravplassmyndigheten til den gravlegges, senest seks måneder etter dødsfallet. Vil dere heller ha asken spredt, trengs det tillatelse fra statsforvalteren. Pårørende kan ikke bare gjøre det på egen hånd.

Velger dere seremoni, bestemmer dere også hvor den skal holdes. Kirker, kapell, seremonirom på gravplassen eller et lokale dere leier selv er alle mulige. Skjer seremonien i et lokale uten tilknytning til gravplassen, må kista likevel leveres til kremasjon eller gravlegging innen fristen.

Hvem avgjør

Den som har fylt 18 år, kan i en skriftlig, underskrevet og datert erklæring fastsette hvem som skal ha rett til å sørge for gravferden (§ 9). Ønsker om seremoni og kremasjon kan tas med, men er ikke bindende. Uten erklæring har de nærmeste etterlatte over 18 år rett til å sørge for gravferden, i rekkefølgen ektefelle eller samboer, barn, foreldre og så videre.

Er pårørende uenige, avgjør kommunen. Det praktiske er derfor at de nærmeste snakker sammen før noen ringer kommunen.

Det hender at ønsket om ingen seremoni møter motstand fra søsken, tanter eller venner som savner et sted å sørge. Da er en minnestund i etterkant ofte en rimelig løsning: avdøde får det ønsket hun hadde, og de som savner henne, får et sted å møtes.

Er det barn under 18 år i familien, spør dere dem helst om hva de ønsker. De kan ha behov for å være med på avskjeden, eller for å slippe. Loven sier ingenting om dette. Det er den som har foreldreansvaret, som avgjør om et barn skal delta.

Frida ville ikke ha seremoni

Frida Lindgren dør 82 år gammel. I en konvolutt blant papirene ligger et håndskrevet ønske om kremasjon uten seremoni og uten dødsannonse, datert og signert. Datteren Oda og sønnen Eirik er enige om å respektere det. De kontakter et byrå, som ordner kremasjon på et krematorium syv virkedager etter dødsfallet. Ingen er til stede.

Odas tante tar det tungt og sier at familien burde samles. Oda og Eirik inviterer da til en liten minnestund hjemme hos Oda i måneden etter, med kaffe og bilder. Urnen settes ned i familiegraven tre måneder etter dødsfallet, godt innenfor fristen på seks måneder. Alt i alt koster det dem langt mindre enn en kirkelig seremoni ville gjort.

Hadde Oda og Eirik vært uenige om hvem som skulle ordne gravferden, ville kommunen avgjort det.

Hva det koster og hvem som betaler

Uten seremoni sparer dere kirkeleie, musikk, blomster, servering og dødsannonse. Dere betaler fortsatt for kiste eller urne, transport, stell, kremasjon eller gravlegging og eventuell gravstein. Fri grav gjelder graven, ikke resten.

Kostnadene dekkes vanligvis av det avdøde etterlot seg. Er boet lite, kan NAV gi stønad til gravferd etter en behovsprøving (om gravferdsstønad). Hvordan regningen kan betales før skifteattesten er klar, er forklart i en egen side.

Kort oppsummert

• Loven krever ikke noen seremoni. Den krever gravlegging eller levering til kremasjon innen ti virkedager og at urnen gravlegges senest seks måneder etter dødsfallet.
• Dere kan velge kirkelig, livssynsåpen eller borgerlig seremoni, eller ingen seremoni.
• Avdøde kan ha pekt ut hvem som ordner gravferden. Uten det bestemmer de nærmeste etterlatte over 18 år, og kommunen avgjør ved uenighet.
• Seremoni er ikke påkrevd ved begravelse, men en minnestund etter kremasjon er en vanlig løsning når noen trenger et sted å møtes.
• Utgifter dekkes vanligvis av dødsboet, og NAV kan gi stønad når boet er lite.